En liten bagatell eller vranglære om Jesus?

Treenigheten fremstilles på ulike måter rent kunstnerisk. Men hvilke ord skal vi bruke. Hva er konsekvensen av å mene at Ånden utgår fra både Faderen og Sønnen? Foto: Adobe Stock

 I århundrer har kristne i Vesten bekjent at Ånden «utgår fra Faderen og sønnen». Men nå vil Det lutherske verdensforbund ha en endring. Noen oppfatter det som ren vranglære. Hvorfor?

Kommentar

Espen OttosenKommentator i Dagenespen@dagen.no

Publisert: 05.08.2024 17:11Sist oppdatert: 06.08.2024 09:18

Mange har hørt – i det minste litt – om kirkemøtet i Nikea i år 325. Det skyldes ikke minst Dan Browns roman Da Vinci-koden hvor en sentral påstand var at møtet vedtok, med knapp margin, at Jesus var guddommelig.

Som så mye annet i Dan Browns romanunivers, er denne påstanden feilaktig. Men det stemmer at et sentralt tema var forholdet mellom Jesu menneskelighet og guddommelighet.

Hokus pokus filiokus

Kirkemøtet vedtok også en bekjennelse som fortsatt brukes i katolske og protestantiske kirker. Det vil si, bekjennelsen som i dag kalles Den nikenske trosbekjennelse, ble vedtatt først i år 381e.kr. i et kirkemøte i Konstantinopel.

Den bekjennelsen fastslo at Den hellige ånd «utgår fra Faderen». Men i dag – når bekjennelsen brukes i en katolsk eller protestantisk gudstjeneste – er det føyd til « … og Sønnen».

Uttrykket skrives «filoque» på latin , og derfor snakkes det gjerne om filoque-striden.

Det kan også nevnes at siste ord i trylleformularet «Hokus pokus filiokus» har samme opphav, mens de to første ordene er en forvrengning av Jesu innledningsord til nattverden på latin.

Gjensidig bannlysing

De to ordene som ble tillagt bekjennelsen var en av årsakene til «det store skismaet» i 1054. Da bannlyste patriarken i Konstantinopel og paven i Roma hverandre gjensidig. Denne ble først hevet i 1965. Likevel skaper uenigheten fortsatt dype skiller.

Men nå har Det lutherske verdensforbund foreslått – etter over 40 år (!) med samtaler med den ortodokse kirke – å fjerne det vestlige tillegget. Men betyr det noe?

Et tillegg vedtatt i 596

For norske kristne er det ikke bare enkelt å forstå hvorfor det har vært en stor debatt om Den hellige ånd utgår bare fra Gud eller om Ånden også utgår fra Sønnen. Skal vi forstå hvorfor tillegget – altså «og Sønnen» – kom inn i bekjennelsen, må vi forstå hva arianismen var.

Wikipedia Commons

Arianismen har sitt navn fra Arius, en prest som virket på 300-tallet, og som lærte at Kristus ikke var sann Gud, men derimot skapt av Gud. Han påsto at det fantes en tid da Kristus ikke eksisterte. Men synspunktet ble avvist siden det står om Jesus i prologen til Johannes at han «var i begynnelsen hos Gud» (Joh 1,2) og videre: «Alt er blitt til ved ham».

.

Selv om den arianske oppfatning tydelig ble avvist i Nikea i 325, forsvant ikke en slik teologi fullstendig. Derfor valgte et kirkemøtet i Toledo i Spania i 598 å vedta at Ånden også utgikk fra Jesus Kristus.

Da hadde tillegget allerede blitt tatt i bruk mange steder, og i katolsk sammenheng har det vært vanlig å påpeke at både østlige og vestlige kirkefedre mente at Ånden utgikk fra både Faderen og Sønnen.

Uansett var målet å understreke Jesu guddommelighet i enda større grad.

Gud er ikke Jesus

Men etter hvert ble det klart at den østlige delen av kirken var svært skeptisk til dette tillegget.

Den teologiske årsaken bunnet i en noe ulik forståelse av hvordan treenigheten skal forstås. Selv om den østlige kirke fastholdt at Jesus var Gud, var de også opptatt av at Gud og Jesus ikke er den samme, og da ble det feil å tenke at Ånden hadde samme forhold til de to andre personene i treenigheten.

Vranglære?

Generelt har diskusjonen om «filioque» hatt langt større betydning i katolsk sammenheng enn blant protestanter. Den dag i dag er det fortsatt katolikker som hevder at det er vranglære å avvise tillegget «og sønnen».

Et eksempel er Matthew Plese, en katolsk prest i Chicago, som driver nettsiden «A Catholic Life» og som tidligere i år bryskt slo fast: «Det er vranglære å forkaste Filioque».

På mer offisielt hold har derimot Den katolske kirke dempet kontroversene knyttet til «filioque» de siste tiårene.

.

Et offisielt katolsk dokument fra år 2000 om Jesus, skrevet av den senere pave Benedikt XVI, fjernet i stillhet tillegget «filioque» fra gjengivelsen av den nikenske bekjennelsen. Også paven har sitert den nikenske bekjennelsen uten å bruke tillegget. Det samme har skjedd under fellesgudstjenester mellom katolikker og ortodokse.

Sendt av Jesus

Men en ting er å hevde at uenighet om hvorvidt Ånden også utgår fra Faderen ikke bør skape dype skiller. Noe annet er å foreslå at den opprinnelige versjonen av den nikenske bekjennelsen, uten filioque, nå skal brukes.

Da den konservative, lutherske teologen Francis Piper forsvarte for hundre år siden at Ånden utgikk også fra Jesus ved blant annet å henvise til bibeltekstene Johannes 16,13-14 og Gal 4,6 (side 414-415). Han viste også til Johannes 15,26: «Når Talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Far, sannhetens Ånd som går ut fra Far, da skal han vitne om meg.»

Men denne teksten representerer samtidig en mulighet for å påpeke at det gjøres en forskjell på Åndens relasjon til Gud og til Jesus. Ånden «går ut fra Far», men «sendes» av Jesus.

Hvor radikalt?

TEOLOG: Merete Thomassen er førsteamanuensis i liturgikk ved Universitetet i Oslo. Foto: Universitetet i Oslo

Da nyheten om enigheten mellom Det lutherske verdensforbund og Den ortodokse kirke ble kjent, uttalte Merete Thomassen, førsteamanuensis i liturgikk ved Universitetet i Oslo at «dette er veldig radikalt» (VL 1/8).

Fra en side sett er påstanden ikke overraskende. Å endre en trosbekjennelse etter hundrevis av år er et betydelig skritt.

Samtidig er påstanden fra Thomassen overraskende frisk i lys av at den delen av kirkelandskapet som hun tilhører – den progressive eller liberale fløy – ofte pleier å påpeke at dogmer og trosbekjennelser har begrenset verdi.

Et ferskt eksempel er biskop Kari Mangrud Alvsvågs ulike uttalelser da hun i juni ble utfordret til å avklare om Den norske kirke virkelig slutter seg til trosbekjennelsen, for eksempel når det gjelder jomfrufødselen og hva som skjer etter døden.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er ingen overdrivelse at hun svarte temmelig unnvikende – ikke minst i en samtale på Dagsnytt 18 på NRK. Til Vårt Land uttalte hun for eksempel at kirkens læregrunnlag «er alltid i bevegelse» og «menneskers tro er ingen tilslutning til enkle dogmer» (VL 24/6).

Lave skuldre

Tro er åpenbart noe mer enn en intellektuell tilslutning til ulike dogmer. Likefullt kommer vi ikke unna viktigheten av å formulere troen med ord. Selv om ord ofte kan forstås og fortolkes ulikt, er tolkningsmulighetene ikke uendelige.

Derfor er det viktig å diskutere detaljer i en trosbekjennelse.

Men når det gjelder diskusjonen om hvorvidt Ånden også utgår fra Sønnen kan lave skuldre være å foretrekke. For antakelig handler noe av uenigheten mer om språk og definisjoner enn grunnleggende realiteter som den anglikanske biskopen J. C. Ryle påpekte allerede på 1800-tallet.

Også i den felles uttalelsen fra Det lutherske verdensforbund og Den ortodokse kirke legges vekt på at treenigheten kan beskrives på ulikt vis. Blant annet har en rekke kirkefedre sagt Ånden går «gjennom Sønnen». Ifølge uttalelsen er det en formulering som både lutheranere og ortodokse kan stå sammen om.

Meninger

• Kommentar
• Bibelen