Koloniseringen av Palestina var et europeisk prosjekt, ikke et jødisk

| Debatt

SAN REMO: Internasjonale ledere samlet i 1920. Vi ser blant andre statsministrene David Lloyd George (Storbritannia), Alexandre Millerand (Frankrike) og Francesco Nitti (Italia). Til høyre skribent Shoaib Sultan.Foto: NTB og arkiv

Shoaib Mohammad Sultanskribent

Publisert 28.12.25 - 17:00

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Per Arne Isaksen skriver innsiktsfullt når han påpeker at konflikten mellom Israel og Palestina ikke kan forstås gjennom enkeltmomenter løsrevet fra sin historiske og normative sammenheng. 

Jeg er enig med ham og setter pris på hans presisering av at verken San Remo konferansen eller mandattekstene eksplisitt vedtok en jødisk stat. Det er korrekt, viktig og et viktig utgangspunkt. Samtidig er det nødvendig å fastholde at tekstnær korrekthet alene ikke løser de grunnleggende spørsmålene. Historiske dokumenter må vurderes i lys av hvordan de faktisk ble anvendt, og hvordan de forholder seg til senere rettsutvikling. 

Mandatsystemet var ment som en overgangsordning, etablert av europeiske stormakter i en tid der kolonial forvaltning var normen. Det var ikke en evigvarende rettsorden som kunne fryses i 1920 og gis forrang over all senere folkerett.

Her oppstår et grunnleggende poeng som ofte forsvinner i debatten. For at historiske argumenter skal ha relevans i dag, må de forankres i et kart som stemmer med terrenget. Det vil si et kart som tar utgangspunkt i hvem som faktisk bor i området, hvordan befolkningen har levd der over tid, og hvilke rettigheter som i dag gjelder for mennesker på bakken. Historiske avtaler kan forklare bakgrunn, men de kan ikke alene definere nåtidens rettstilstand.

Det har alltid vært et jødisk nærvær i Palestina

Jeg er enig med Isaksen i at palestinerne ikke er en moderne oppfinnelse, i den forstand at området har hatt kontinuerlig arabisk bosetning gjennom århundrer, med lokale samfunn, sosiale strukturer og familier som kan spores langt tilbake. Samtidig er det analytisk riktig å skille mellom bosetningskontinuitet og moderne nasjonal identitet. Nasjoner er historiske prosesser, ikke tidløse essenser. Det gjelder palestinere, og det gjelder israelere. Å erkjenne dette svekker ingen rettigheter, men bidrar til historisk redelighet.

Der analysen etter mitt syn ofte blir skjev, er når kolonialisme implisitt eller eksplisitt kobles til jødiskhet. Det er mer presist å forstå koloniseringen av Palestina som et europeisk prosjekt, ikke et jødisk. Det var europeiske stormakter som etablerte mandatordningen, definerte de politiske rammene og utøvde den avgjørende makten. Den sionistiske bevegelsen opererte innenfor disse strukturene, men skapte dem ikke alene.

Dette betyr ikke at jødisk tilstedeværelse i Palestina kan reduseres til et kolonialt fenomen. Jøder har bodd kontinuerlig i området i århundrer, ofte tett integrert i lokale samfunn. Historien om arabiske jøder, slik den blant annet er beskrevet i Three Worlds av Avi Shlaim, viser hvordan jødiske samfunn i Midtøsten i stor grad var en del av regionens sosiale og kulturelle vev, ikke et fremmed element løsrevet fra omgivelsene.

Moderne folkerett bygger ikke på historiske religiøse ordninger, verken gode eller dårlige.

Samtidig er det et faktum at staten Israel i stor grad ble institusjonelt forankret i europeiske strukturer etter sin etablering. Dette gjelder politiske, økonomiske og kulturelle arenaer. Medlemskap i europeiske forskningsprogrammer, idrettsforbund og kulturarenaer som Eurovision illustrerer hvordan Israel i praksis ofte behandles som en del av Europa. Dette sier ikke noe om jødisk identitet, men noe om statens historiske og politiske orientering og om den konteksten moderne statsdannelse faktisk fant sted i.

Når Isaksen trekker inn islams historiske rolle og begrepet dhimmi, beveger analysen seg inn i et spor som er lite egnet til å belyse dagens spørsmål. Førmoderne samfunn, enten de var muslimske, kristne eller jødiske, var gjennomgående preget av hierarkier og rettsordninger som er uforenlige med moderne rettstenkning. Samtidig er det et historisk faktum at jøder i lange perioder fant relativ trygghet i muslimske samfunn, særlig sammenlignet med samtidens Europa. Men dette er uansett ikke avgjørende for dagens diskusjon.

Hvem har egentlig rett til Palestina

Moderne folkerett bygger ikke på historiske religiøse ordninger, verken gode eller dårlige, men på prinsipper om likeverd, selvbestemmelse og vern av sivilbefolkning. Tidligere former for sameksistens kan verken brukes til å begrunne suverenitet eller til å frata et annet folk deres rettigheter i dag.

Kjernen i Palestina-spørsmålet er derfor ikke hvem som har mest historie, eller hvilken fortelling som går lengst tilbake. Det avgjørende spørsmålet er hvordan rettighetene til to folk som faktisk lever på samme territorium kan respekteres innenfor rammen av moderne folkerett. Så lenge den ene parten lever under militær kontroll uten selvbestemmelse, statsborgerskap eller grunnleggende rettigheter, vil konflikten bestå.

Historisk presisjon er viktig. Men uten et kart som stemmer med terrenget, og uten forankring i dagens rettsprinsipper, risikerer historien å bli brukt til å dekke over konfliktens realiteter, snarere enn å belyse dem og bidra til løsninger.

Hvem er rettmessig og folkerettslig eier av landet Israel?

israel kolonialisme meninger historisk presisjon folkerett palestina

15 kommentarer

Alle kommentarer må skrives med fullt navn. Vi modererer kommentarfeltet aktivt for å se etter brudd på våre debattregler.

For å kunne redigere egne kommentarer må du ha en brukerprofil på plattformen vi bruker. Registrer deg her.

For trangt i kommentarfeltet? Slik sender du inn debattinnlegg.

M

Martin Gellein1 dag siden

“Kolonisering av Palestina”??? Jødene er urbefolkning i det området som det tidligere først var et israelsk kongedømme og deretter et jødisk. Det har gjennom århundrene - til tross for fordrivelser, forfølgelse og undertrykkelse - alltid vært jødisk tilstedeværelse der.

“Palestina” var et navn på Israel/Juda som romerske okkupasjonsmakten fant opp i år 135 etter Kristus - altså flere hundre år før arabere bosatte seg i det samme området.

“Palestina” og “palestinere” har aldri definert et folk, en nasjon, et land eller et rike - ikke før narrativet ble utviklet knyttet til motstand mot jøderes hjemvendelse og Israels gjenopprettelse. Om det i historien har blitt forbundet med noe, så er det utelukkende knyttet til jødene og deres historie og identitet.

Arabere kom som innflyttere til jødenes historiske hjemland.

Både først kristne og deretter muslimer (i hovedsak tyrkere, ikke arabere) har gjennom århundrene okkupert og kolonisert jødenes hjemland ved imperialisme.

Jødene er urbefolkning i Israel, som ble gjenopprettet i 1948. Det har aldri eksistert noen annen nasjon på det samme område.

Å nevne jødene og Israel i forbindelse med imperialisme og kolonisering er fullstendig uhørt.

Faktisk er det slik at jødene har lengre røtter og tydelige tilknytning til Israel enn noen annen folkegruppe har til et landområde!

Tenk på det, neste gang du hører løgnene om Israel som et imperialistisk koloniprosjekt.

K

Kristoffer Olsen1 dag siden

Dette er en historisk fordreining, ikke opplysning.

Å fremstille jødisk tilbakevending til landet som «europeisk kolonialisme» er å lese moderne ideologi bakover i historien – og ignorere helt sentrale fakta.

For det første:

Arabere ble ikke flertall i området før etter den arabisk-islamske erobringen på 600-tallet, under Rashidun-kalifatet. Det var en militær erobring, ikke en fredelig urfolkskontinuitet. Før dette var området dominert av jøder, kristne og andre levantinske folk – ikke arabere.

For det andre:

Den arabiske befolkningen i Palestina oppsto i stor grad gjennom arabisering og islamisering av lokalbefolkningen over århundrer, ikke gjennom én sammenhengende «palestinsk» nasjon. Mange av dagens palestinske arabere stammer genetisk fra jøder, samaritanere og kristne som senere skiftet språk og religion. «Arabisk» er i stor grad en kulturell identitet, ikke et urfolksbevis.

For det tredje:

Under Det osmanske riket (1517–1917) fantes ingen palestinsk stat, ingen selvstendig palestinsk nasjon og ingen arabisk suverenitet. Området var tynt befolket. Jerusalem hadde jødisk flertall allerede på 1800-tallet, før politisk sionisme.

For det fjerde:

I perioden Det britiske mandatet for Palestina (1917–1948) økte den arabiske befolkningen kraftig – men ikke bare gjennom fødsler. Det skjedde også betydelig arabisk innvandring fra Egypt, Syria og Libanon, drevet av arbeid og økonomiske muligheter som fulgte jødisk utvikling av landet. Dette er veldokumentert i britiske og osmanske kilder.

Derfor blir det intellektuelt uærlig å kalle jødene «europeiske kolonister», mens araberne fremstilles som eneste urfolk.

Jødene er det eneste folket i verden som har hatt sitt religiøse, språklige og historiske sentrum i dette landet sammenhengende i over 3000 år – også i perioder uten politisk makt.

Man kan kritisere israelsk politikk.

Man kan sørge over palestinsk lidelse.

Men man kan ikke bygge moralske konklusjoner på historiske usannheter

A

Aina Karlsen1 dag siden

Nettopp. Og for det tredje: Mizrahim. Urbefolkning…

B

Bjørn Valde1 dag siden

De to folk som du her beskriver er jøder og arabere (ikke palestinere) som de fleste mener.

J

Jørn Are Lolland1 dag siden

Å omtale Israels gjenopprettelse som et «europeisk koloniprosjekt» er ikke bare historisk feil – det er en fullstendig omvendt virkelighetsbeskrivelse. Ingen folk i verden har sterkere historisk, kulturell og religiøs tilknytning til sitt land enn jødene har til Israel. Dette er ikke kolonisering – dette er hjemkomst.

Jødene er urfolket i Israel. Det jødiske nærværet i Judea og Samaria, Jerusalem, Galilea og Negev har vært kontinuerlig gjennom mer enn 3000 år – lenge før arabiske erobringer, før islamsk ekspansjon og før noen moderne nasjonal identitet i regionen oppsto. Hebraisk språk, jødisk kultur, hellige steder og arkeologi dokumenterer dette utover enhver tvil.

Det som virkelig var koloniale prosjekter i området, var romersk fordrivelse, arabisk-islamske erobringer og osmansk imperialstyre. Jødene var ikke koloniherrer i sitt eget land – de var folket som ble kolonisert, fordrevet og forfulgt i århundrer, men som aldri sluttet å vende tilbake.

San Remo-vedtaket og Folkeforbundets mandat anerkjente ikke en fremmed makts krav, men et folkets rett til å gjenopprette sin nasjonale stat i sitt historiske hjemland. Israel ble ikke «påført regionen utenfra» — det ble gjenopprettet av sitt eget folk i sitt eget land.

Myten om «europeisk kolonisering» forsøker å delegitimere den jødiske nasjonen og viske ut dens urfolksstatus. Den gjør jødene til fremmede i sitt eget land, mens faktum er dette: Ingen annen nasjon i verden kan vise til sterkere historisk og moralsk rett til sitt territorium enn Israel kan.

Israel er ikke et koloniprosjekt.

Israel er verdens mest vellykkede avkoloniseringsprosjekt — jødenes tilbakevending til deres eget land

B

Bjørn David Bratlie1 dag siden

Jeg kan ikke annet enn forstå at et par premisser mangler hos Sultan. At en opprettelsen av en stat i seg skaper sivil sikkerhet og borger-rettigheter, er åpenbart ikke en selvfølge i alminnelighet og i denne regionen i særdeleshet. Sultan vet veldig godt at det er ikke borger-rettigheter og sivil sikkerhet i noen av Israels nabostater. Det er ikke antydning en gang. Selvbestemmelse på Gaza inkluderte politisk mord og nakkeskudd på åpen gate, i ett jødefritt samfunn. Så hvorfor ett folkeslag med sine sympatisører som har bedrevet global terror og drept mengdevis av ikke-jøder skal evne å etablere og drifte en stat med rettsorden og demokrati, krever en god forklaring hvis ikke ett av menneskehetens største mirakler. Det andre premisset er en stats oppgave. Hvorfor skal palestinerne ha en egen stat? Er det fordi Palestina er for palestinere? Hvis svaret er ja, hvorfor er det stigmatiserende å si: Norge for normenn? Hvorfor skulle Gaza være jøderent? Hvorfor skal Vestbredden være jøderent? Sultan vil ikke innse at en stat i dag handler ikke om etnisitet. Da er han på linje Tysklands nasjonalsosialister. En nasjonalstat eller en stat om man vil, er ett rammeverk for forvaltning av felles institusjoner til felleskapets beste. Jeg er rimelig sikker på at palestinere med Israelsk statsborgerskap neppe vil la seg innrullere i ett statsborgerskap i en palestinsk stat, gitt de som behersker denne folkegruppen i dag og i fremtiden. Innse dette: Muhammed og koranen har i handling og skrift ett voldspotensiale som aldri vil kunne oppebære borger-rettigheter slik Sultan erfarer i Norge pr. idag. Men selvsagt biter ikke slike realiteter og argumenter i dagens politisk diskurs.

C

Cathrine Pedersen1 dag siden

Sultan syner her at han er på vidvanke og trur på konspirasjonsteoriar. Trist at han har falt ned i det kaninholet.

R

Roald Håverstad1 dag siden

Igjen kloke tanker fra Sultan. Boken han nevner, Three Worlds av Avi Shlaim (irakisk jøde), er absolutt verdt å lese.

T

Torvald Tjåland1 dag siden

Klipp frå Facebook skrevet av On Elpeleg : «I 1964 var Judea og Samaria okkupert av Jordan, og innbyggerne der var arabiske jordanere.

I 1964 var Gaza okkupert av Egypt, og innbyggerne der var arabiske egyptere.

Den 28. mai 1964, under PLOs første konferanse i Øst-Jerusalem, leste Yasser Arafat, PLOs leder, fra organisasjonens charter:

Artikkel 24 fraskrev PLO seg eksplisitt enhver territoriell suverenitetskrav til Judea og Samaria (Vestbredden) og Gaza.

Men så skjedde det noe.

I 1967, under seksdagerskrigen, frigjorde Israel Judea, Samaria og Gaza. Områdene kom under israelsk kontroll.

Da endret alt seg.

Artikkel 24 ble fjernet fra PLOs charter.

Under israelsk styre ble de arabiske jordanerne plutselig omtalt som «palestinere».

De arabiske egypterne ble også omtalt som «palestinere».

Som «palestinere» begynte de nå å kreve en egen stat.

Hvor?

På det samme territoriet de bare tre år tidligere eksplisitt hadde fraskrevet seg ethvert krav på suverenitet over.

Mer enn det: Det reviderte PLO-charteret krevde nå væpnet kamp for å «frigjøre hele resten av territoriet i staten Israel».

Disse historiske fakta viser at begrepet «det palestinske folk» ble konstruert av politiske årsaker – med ett mål:

ødeleggelsen av verdens eneste jødiske stat.

Historien lyver ikke.

Fakta lyver ikke.

Terrorister lyver.»

R

Ruth Hauge1 dag siden

“Samtidig er det et historisk faktum at jøder i lange perioder fant relativ trygghet i muslimske samfunn, særlig sammenlignet med samtidens Europa.” - Nei, det er ikke et historisk faktum. Jødene ble undertrykket og måtte undelegges muslimer, de kunna aldri bli noen muslims sjefer (ikke ha lederroller) aldri leve fritt. Jøder ble sett på som uverdige, underlegne og levde på nåde. Så det Sultan påstår, stemmer ikke. Og da Israel ble egen stat, ble jødene jaget ut av arabisk-muslimske land uten å få med seg noe som helst, til og med fra land de hadde bodd i runt 2500/3000 år. Israel ble opprettet ettyer at jødene hadde jobbet for det i veldig mange år, særlig opp mot britiske myndigheter. 1920/22 er folkerett, den kan ikke oppheves. Den ga jøder rett til å bo i hele Palestina-mandatet og sitt land. Jødene er altså et hjemvendt folk, noen har alltid bodd der og har blitt utsatt for kolonisering av arabere. Resten er kommet hjem etter å ha vært på flukt i nærmere 2000 år. Ja, på flukt, ikke frivillig, men jaget - fra det ene til det andre. Nå er de hjemme. Jødene var palestinere frem til 1948. “Palestina kaller” skrev nazistene på vinduene hos jødene før og under krigen. Selv de visste hvor jødene hører hjemme.

1 dag siden

Samtidig er det et faktum at staten Israel i stor grad ble institusjonelt forankret i europeiske strukturer etter sin etablering. Dette gjelder politiske, økonomiske og kulturelle arenaer.

Nettopp, og det er også en av hovedgrunnene til at Israel er så fremgangsrikt både politisk, økonomisk og kulturelt, til forskjell fra de fleste av deres naboer. Istedenfor å murre over det så burde araberne se og lære.

M

Maria Aldersjøen1 dag siden

S. M. Sultan, dette du skriver her er direkte nonsens! Historien til oppretshaver av Israel er eldgammel og vel kjent. Jesus ble født i Betlehem vet jo alle. Siden har det vært 2 utkastelser av jødene og på den måten ble de spredt utover hele jorden. Etter andre verdenskrig hvor over 6 millioner jøder ble drept av Hiltler med stor hjelp av Haj Amin al -Husseini som var stormufti av Jerusalem . Han møtte Adolf Hitler i Berlin i 1941. Han rekrutterte muslimer til tyske SS-enheter på Balkan i Bosnia. Historien for teller også at han og Hitler hadde samme idé om jødeutryddelse. Det bodde både arabere og jøder om hverandre i Israel år tider før Israel fikk sitt land igjen i 1948. Begrepet Navnet palestinere fikk sitt opphav i 1964 altså som et folkeslag. Men i realiteten er de jordanere-syrere og egyptere. Altså er de arabere. Så ble de ikke fordrevet av Israelske jøder men de ble bakket opp av Engelske aktører som hadde hatt den delen araberne fikk som koloni og egget araberne til å gå i mot jødene. På den måten ble det at araberne måtte trekke seg til det landeområdet de besitter i dag. Det som aldri fortelles er at samtidig ble ca 800000 jøder kastet ut av 5 forskjellige araberland som de hadde levd i i mange 100 år i . Den sanne historien har masse hull i seg . Når også du Sultan hører ropene i våre gater : from the river to det see skjønner også du hva det betyr. Men jeg kan forsikre deg om at det ikke kommer til å skje. Profetordet sier: Jeg Gud vil samle dere fra alle verdenshjørner og føre dere tilbake til løftets land . Og dere skal ikke rykkes bort igjen. Så her må fokuset bli en god fordeling og forsoning.

T

Torvald Tjåland1 dag siden

Og Bethlehem var og er i Judea

T

Torvald Tjåland1 dag siden

«Nasjoner er historiske prosesser, ikke tidløse essenser. Det gjelder palestinere, og det gjelder israelere. Å erkjenne dette svekker ingen rettigheter, men bidrar til historisk redelighet.» Eg ber Sultan dokumentera når i historien var palestinere (Palestina) ein nasjon?

B

Bernt Evensen1 dag siden

Sitat: «Så lenge den ene parten lever under militær kontroll uten selvbestemmelse, statsborgerskap eller grunnleggende rettigheter, vil konflikten bestå.»

Det er også er annet viktig moment som får konflikten til å bestå: De palestinske ledernes innbitte mål om å fjerne den jødiske staten fra kartet. Dette har blitt tydelig som aldri før gjennom deres egne uttalelser etter 7. oktober. Og et flertall av den palestinske befolkningen støtter disse lederne.

Sånn ellers tror jeg Sultan har rett i at det var vel så mye europeiske som jødiske krefter som sto bak at jødene skulle få et land i Israel. Særlig etter den andre verdenskrigen. Europeiske ledere visste ikke da hva de skulle gjøre med alle de rotløse jødene som enten hadde flyktet fra nazistene eller overlevd konsentrasjonsleirene deres. Å eksportere flest mulig av disse jødene til Palestina løste flere problemer på én gang for de europeiske lederne

Her vokser gudstroen blant ungdom drastisk