Konfirmasjonen som splitter familien
KONFIRMASJON: Et
KI-generert bilde viser hvordan en overhøring av konfirmanter kan ha sett ut på
midten av 1800-tallet. Foto: KI-generert
For kona er
det høytidelige sakramentet et hyklersk fellesskap.
Kulturpastoren
Terje Bergforkynner og pensjonert
pastor i Pinsebevegelsen
Publisert: 05.08.2024 12:17Sist
oppdatert: 14:12
I
løpet av et halvt år er det tredje gang jeg henter fram en roman av den
meritterte rogalandsforfatteren som med sin bitende ironi ikke er redd for å
utfordre borgerskapet og overklassens pretensiøsitet – jeg snakker selvfølgelig
om Alexander Kielland. Og det er gjerne autoriteter i embetsmannsstaten –
kirken og skolen - som får så hatten passer!
Denne
gangen gjelder det et narrativ i romanen «Gift», utgitt i 1883.
«Abraham
skal ikke konfirmeres!»
Hyklersk
fellesskap
Det
ble en ganske heftig diskusjon, der sekstenåringens foreldre viser stor
differanse i meninger vedrørende sønnens konfirmasjon.
Den
temperamentsfulle moren, Wenche, raser mot «hyklere og løgnere» og kan ikke
tenke seg at sønnen skal stå på kirkegulvet å hykle sammen med øvrige
tenåringer!
Men
faren, professor Carsten Løvdahl, er av motsatt syn - selvfølgelig skal gutten
konfirmeres. Ganske underlig, for han imøtegår hustruens dilettantiske
holdninger og annonserer at «jeg er nu ikke engang religiøst anlagt således som
du».
Det
blir etter hvert høy temperatur, for Wenche betrakter konfirmasjonen som «det
motbydeligste spillfekteri som hun visste». Sine synspunkter vedrørende dette
har hun hevdet fra Abraham var liten gutt.
Konfirmeres eller
ikke?
Konfirmasjon
har nok vært et brennbart tema i mange hjem også dette siste året. Farens poeng
er nettopp dette – «la ham få velge selv om han skal konfirmeres eller ikke».
Det
er helt andre elementer som gjelder i dag – kirkelig eller borgerlig
konfirmasjon. Kristen konfirmasjon eller ikke? Skal unge tenåringer få en
opplæring som setter Gud utenfor og mennesket i sentrum eller skal vi gi dem
mer innføring i kristen tro og evangeliet?
FORFATTER:
Alexander Kjelland (1849–1906) skrev boken «Gift». Foto: Wikimedia Commons
I
tradisjonell forstand finner jeg ikke mye av «troens spor i ord» i denne
romanen, men en kirkelig handling som konfirmasjon blir debattert i et snobbete
hjem, der litteraten sitter bak låvedøren og smiler arrogant av hele
opptrinnet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I
bergenserinnen Wenches oppdragelsesunivers er det en selvfølge å kunne stille
spørsmål ved vedtatte sannheter. Faren derimot, krever sin sønn «oppdratt i
kristendom» og ingen av de foresatte har etter hans skjønn «rett til å berøve
ham noe».
Respekt for sine
foreldre
Wenche
tar sønnen for seg, mens faren er i klubben, og initierer hva hun tenker om
«dette presteoppfunn: Konfirmasjonen».
Hun
er overbevist om at «den sanne kristendom stiller sine fordringer til et
menneske, enn at ungdommen flokkevis førtes inn i livet gjennom en stor løgn,
verre enn en mened».
TERJE BERG:
Forkynner og pensjonert pastor i Pinsebevegelsen – og Kulturpastoren i Korsets
Seier. Foto: Ane-Marthe Hop-Hansen
Stakkars
Abraham, som i respekt for sine foreldre, sitter og ser ned i gulvet.
Kristendom
var jo et fag på skolen, og rektor benyttet gjerne anledningen, «når der var
noe galt på ferde», å holde inntrengende gudelige foredrag,
Kristendom revet i
stykker
Slik
møtte jeg personlig den norske skolen på 1950- og 1960-tallet.
Vi
pugget salmevers og trosbekjennelsen, ble undervist om Josef og brødrene hans,
om den fortapte sønn, om Jesus og lignelsene. Vi takket Gud på lørdag før
skoleslutt og «frøken» ledet oss i felles bønn.
Hvilke verdier
norske skolebarn i dag blir frarøvet! Den kristne kulturen rives i stykker.
.
Men
faren da, selv i sin manglende tro, gjerne konfronterer Johannes med følgende
uttalelse; «Det må du be Vårherre bevare deg for – eller lignende».
Johannes
– ikke greit å være han. «Rektor var mer enn en alminnelig gudfryktig mann»,
faren var også «religiøs med måte», mens moren innrømmet flere ganger at «det
stod dårlig til med hennes tro».
Men
Abraham tenker, hvorfor i heiteste tar moren, som ikke er noen brennende
kristen, konfirmasjonen alvorligere, høytideligere enn selve de troende?
Hvordan kunne hun, som selv ikke trodde, «spenne fordringene høyere enn selv de
beste blant de troende»?
Abraham
sitter stiv og urørlig som en stokk, under morens sterke meningsrytteri: «Svar
meg, Abraham! – hva velger du? Vil du gå til konfirmasjonen? – eller vil du
ikke?»
«Jeg
vet ikke», er det elegiske svaret.
Ny tid, nye
vansker
En
oppdragelse som undrer – Abraham ligner mer og mer på en gutt som henger mellom
brygga og en utoverdrivende båt – det går jo ikke!
Altså,
den sterke moren mener at konfirmasjonen er et skue, et hykleri, dersom hjertets
overbevisning og tro mangler! Hun setter jo huset i brann ved følgende krav:
«Den
dag du går til kirken, skal du først stå skrifte for meg; og kan du så ikke med
full sannhet si til meg, din mor: jeg vil og kan avlegge løftet da skal du
heller ikke stedes til løgnens fest, så sant jeg heter Wenche».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Selvfølgelig
er det stor forskjell på fortellinger som omhandler unges forhold til sine
foresatte, når tidsforskjellen er 140 år. Men Abraham har så overdreven respekt
for sin mor, at han – etter å ha bestemt seg for å konfirmeres – egentlig
ønsker at far skal bringe moren denne avgjørelsen.
Han virker «meget
forknytt» da han meddeler, «jeg tror nok, at jeg vil gå for presten». Mor
reagerer vesentlig, enda begge foreldrene har gitt ham frihet til å velge..
Jeg
røper ikke hva som skjer, men Abraham er ikke tapt bak en vogn.
Det
er nok ikke mange foreldrepar i dag av Wenches og Carstens støpning. Jeg tenker
de unge virker mer selvstendige og sterke på sine meninger.
Men
et godt råd går de vel ikke av veien for.