Charlie Kirk døde ikke forgjeves

| Meninger

MONG OM KIRK: Når folk ikke lenger møtes ansikt til ansikt, når man ikke lenger kjenner hverandre, da kan dehumaniseringen av meningsmotstandere begynne, skriver lektor ved Framnes videregåande skule, Jarle Mong.Foto: Tore Hjalmar Sævik

Jarle MongLærar ved Framnes Kristne Vidaregåande Skule og skribent for tankesmien Skaperkraft

Publisert 12.09.25 - 11:26 Sist oppdatert 12.09.25 - 13:45

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

«Jo lenger et samfunn beveger seg bort fra sannheten, jo mer vil de hate dem som taler den», er et berømt sitat. Opphavsmannen visste at når løgner og propaganda blir norm, vil de som våger å fortelle sannheten blir møtt med fiendtlighet, avvisning, kansellering og forfølgelse. 

I et slikt samfunn reduseres sannhet til noe farlig og ondt ettersom den truer de rådende narrativer.

For den 31-årige amerikanske samfunnsdebattanten, ektemannen og tobarnsfaren Charlie Kirk ble utfallet tragisk. 

Den karismatiske kristenkonservative meningsbæreren som foretrakk å møte sine meningsmotstandere i øyehøyde i full offentlighet fremfor godt forskanset bak tastaturet i mørke ekkokamre, ble omsider innhentet av det han selv opptil flere ganger advarte mot. 

Charlie kommer fra det tysk/nordiske ordet Karl som betyr kriger og «fri mann». Charlie levde opp til navnet sitt og brukte friheten sin.

Når folk ikke lenger møtes ansikt til ansikt, når man ikke lenger kjenner hverandre, da kan dehumaniseringen av meningsmotstandere begynne. 

I dehumaniseringens jordsmonn vokser hatet. 

I dehumaniseringens jordsmonn vokser hatet. For Kirk ble det utslagsgivende. Reaksjonene etter attentatet har selvsagt ikke latt vente på seg. I USA har drapet på Kirk fra venstre til høyre på det politiske spekteret blitt sett på som et angrep på ytringsfriheten. Biden, Harris og co. har fordømt handlingen og har sendt sine kondolanser til de etterlatte. 

En av Trumps hardeste kritikere Gavin Newsom kalte Kirk for sin venn og gikk raskt ut og understreket at vold aldri er løsningen. Newsom hyllet Kirk for hans vågemot og forbilledlige demokratiske sinnelag til tross for at de to er grunnleggende uenige om det meste.

Lederen i New York Times var klokkeklar. Foruten å fordømme drapet advarer avisen på lederplass mot skremmende tendenser, og viser til en undersøkelse blant høyskolestudentene der det viser seg at 34 prosent støtter bruk av vold for å stoppe en tale på campus. 

Meningsmålingen fra Foundation for Indiviual Rights and Expression ble publisert dagen før Kirk døde, og dagen før datoen for det største nasjonale traume i nasjonens historie 11. september. 

I Norge, landet som så ofte bekymrer seg for demokratiets ve og vel «over there», var reaksjonene annerledes. 

Rød Ungdoms leder, Amrit Kaur, la ut en video der hun vitset med og harselerte over drapet. USA-eksperter i ulike varianter rykket raskt ut og uttrykte sin bekymring over at Trump nå ville bruke drapet politisk. 

Fredrik Solvang, som ikke kjente til Kirk, ble forskrekket over at mange av nasjonens unge håpefulle gjorde nettopp det. «What the fuck» gjør vi med dette spurte Solvang, noe som ble utgangspunkt for hans program Debatten.

På Dagsnytt 18 torsdag slo førsteamanuensis i amerikanske studier, Hilde Løvdal Stephens, fast at Kirk befant i et landskap vi kan kjenne igjen mellom den norske lavkirkeligheten og Anders Behring Breiviks virkelighet.

Reaksjonsmønstrene er for så vidt velkjente. Man vrir og vender og omformulerer på enkeltsitater uten å gjøre noe forsøk på å sette dem inn i en sammenheng eller å prøve å forstå i hvilken kontekst de er framkommet i. 

På denne måten kan man enkelt karikere en person og konstruere et vrengebilde som igjen genererer mer vrede.

… en ganske skyfri utsikt inn i riksmedienes forakt for konservative verdier og synspunkter.

Det norske pressekorpsets respons på mordet på Charlie Kirk har på mange måter gitt oss en ganske skyfri utsikt inn i riksmedienes forakt for konservative verdier og synspunkter. Framfor å roe gemyttene, legger de ved på bålet. 

Problemene står i kø når sannheten relativiseres og verdier blir hengende i løse luften. Når toleranse ikke lenger knyttes til ham som formante oss til å elske våre fiender. Når livet og kjønnet løsrives fra skaperen og defineres av subjektive følelser og misforstått frihet, ja da er veien kort til en alles kamp mot alle, til grupper, polarisering og makt og motmakt.

Selv er jeg nesten like rystet over reaksjonene som selve drapet på Charlie Kirk. 

Selv er jeg nesten like rystet over reaksjonene som selve drapet på Charlie Kirk. Slike rystelser kan skape grobunn for frykt og apati. Blant alle kommentarer og responser jeg har lest det siste døgnet dukket det opp en oppfordring som både styrket meg og fylte meg med håp.

Den britiske forfatteren og journalisten Douglas Murray ble intervjuet på Sky News. Han understreket først at Kirk slett ikke var en høyreekstremist og advarte sterkt mot å unngå konfrontasjon med løgner og urettferdighet. 

Unnvikenhet fører til at man høster ondskap, slo Murray fast.

Ryggmargsrefleksen etter voldelige hendelser som den vi nylig har vært vitne til er at man dukker ned bak borgmuren, man blir fristet til å ligge lavt, sitte stille i båten, man vil nødig gjøre seg selv til et mål.

Murray oppfordrer til en helt annen tilnærming. Istedenfor å gå under radaren må alle bli litt modigere, litt sterkere, litt mer villige til å stå opp for det de tror er rett og sant.

Vi må være mer til stede i det offentlige ordskifte, gjøre vår stemme gjeldende litt oftere.

Murray referer til sin venn Ayaan Hirsi Ali som etter angrepet på redaksjonen i Charlie Hebdo pekte på viktigheten av å spre risikoen rundt. Om noen tror det er respektabelt å mobbe, kneble, true og kanskje til og med forfølge kristne konservative stemmer så bør flere stikke hodene fram. 

Flere bør være frimodige over det de bør være frimodige over. Dette vil være den best måten å hedre Kirks minne på slår Murray fast.

Som kristne skal vi ta på alvor Paulus sine formaninger til korinterne om å være våkne, stå faste i troen og å være modige og sterke. Vi må legge oss på minne hans oppfordring om at alt vi gjør må skje i kjærlighet. Bare slik kan vi rive ned «de tankebygninger som reiser seg mot kunnskapen om Gud». 

Kirks tragiske død minner oss om at sannheten også tidligere har blitt spikret til korset, steinet og brent på bålet. I skrivende stund er kanskje det aller viktigste å dvele over Jesu og Stefanus sine siste ord før døden inntraff. 

Vi er nemlig kalt til å be for de som forfølger oss

.

dehumanisering charlie kirk douglas murray polarisering meninger ytringsfrihet