Christian (23) var nær døden to ganger: – Jeg er ikke redd lenger

NÆR DØDEN: Christian Ellingsgard har opplevd å være døden nær.Foto: Odd Mehus

Etter å ha blitt kreftfri ønsker Christian Ellingsgard å leve hver dag som om det er den siste.

Publisert 10.10.25 - 05:00 Sist oppdatert 10.10.25 - 08:01

Hjernesvulst. Ordet sendte sjokkbølger inn i familien til Christian våren 2012.

Han var bare ti år gammel og ble liggende på fotballbanen etter en takling. De neste dagene ble formen raskt dårligere. Da pupillene ble presset opp mot hodeskallen, ringte foreldrene til legen, som sendte ham videre til Bærum sykehus.

– Så begynte sirkuset, sier han.

– Velger å være takknemlig

Vi møtes på en kafé i Oslo. Han kommer rett fra det som for ham er drømmejobben; en praktikantstilling i Monster podkast.

Første gang Dagen møtte ham, var på «guttas kveld» på Danvik folkehøgskole. Der snakket han åpent om kreften og operasjonen han gjennomgikk som 19-åring.

Tett på døden

· Denne saken er nummer sju og den siste i Dagens serie: Tett på døden.

· Gjennom flere saker vil vi utforske døden fra teologisk, filosofisk og personlig hold.

«Jeg kan velge om det er kreften som skal definere meg, eller å gå videre og ta livet som det er. Jeg velger å være takknemlig for at jeg sitter her frisk i dag. Jeg nekter å grave meg ned i selvmedlidenhet», sa han den gangen.

Kreften er ikke meg. Det er kun et kapittel av livet.

Når Dagen møter ham på nytt, sier han at han har behov for å distansere seg fra det han har vært gjennom.

– Da jeg var yngre, så folk på meg som en som hadde kreft. Jeg var en de måtte passe ekstra på. Det er godt det ikke er sånn lenger.

– Alle har en historie

På videregående måtte han likevel gjennom en ny runde der han fortalte klassekameratene om det han hadde opplevd.

– Jeg slet psykisk og valgte å være åpen. Da jeg var ferdig, var det flere som delte noe fra sitt liv. Alle har en historie, og alle har en bagasje. Det ble veldig fint.

Hjernesvulsten i 2012 kom som et sjokk på Christian og resten av familien. Mens andre på hans egen alder kunne glede seg over våren som var på vei, begynte han sitt løp: flere operasjoner med påfølgende cellegift og strålebehandling. I flere måneder tilbrakte han ukedagene på Rikshospitalet i Oslo.

– Jeg var nok ikke mye til stede den perioden. Jeg var helt utslitt, minnes han.

Da alt var over, skulle kroppen bygges opp på nytt. Han måtte også komme i gang med skolen igjen.

Heldigvis hadde ingen kreftceller spredt seg, så prognosene var gode. Livet kunne fortsette som før. Fram til 2017.

Komplikasjoner

Da skjedde det som ikke skal skje. Det oppsto en lekkasje i et rør som var satt inn i hjernen under operasjonen i 2012. Det ble fylt med væske og kunne vært livstruende om det ikke ble oppdaget.

Det var moren som fant ham bevisstløs på soverommet. Ambulanse ble tilkalt, og kort tid etter var han på vei til Drammen sykehus. Derfra ble han fløyet til Rikshospitalet for ny operasjon i hodet. Etter at legene hadde lettet på trykket og fjernet væsken, ble han liggende i koma i en drøy uke.

Foto: Odd Mehus

Han husker godt hvordan det var å våkne første gang på overvåkingen.

– Jeg hørte pipelyd fra sykehuset og greide ikke å bevege meg fordi jeg var koblet til masse ledninger. Da fikk jeg helt panikk. Heldigvis kom en sykepleier som tok meg i armen og sa at jeg var i trygge hender.

Våknet med familien rundt

Da han våknet neste morgen, var hele familien samlet rundt ham.

– Jeg våknet med en forferdelig følelse, men det var en lettelse å se at de var der.

– Hva har disse hendelsene gjort med deg?

– Tidligere var jeg veldig redd for å dø. Det er jeg ikke lenger. Jeg tok mye forbehold før fordi jeg var redd for å skade meg eller at jeg skulle bli drept. Det har også endret seg. Men det jeg har opplevd har påvirket meg sterkt. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på det som skjedde på overvåkingen. Det ønsker jeg ikke å oppleve igjen.

– Kreften er ikke meg

I dag er Christian opptatt av å leve her og nå.

– Kreften er ikke meg. Den er kun et kapittel av livet. Jeg gidder rett og slett ikke å være redd for hva som kan skje.

Men selv om han ønsker å bli «ferdig» med sin historie, er det viktig for ham å være åpen om det han har vært gjennom.

Kreften og operasjonen som 19-åring har skapt et engasjement hos ham og resten av familien. Flere av dem jobber som frivillige likepersoner og har vært med å samle inn penger til kreftsaken.

Selv har han vært styremedlem i Ung kreft, og under pandemien snakket han med pårørende til folk som hadde kreft.

Leve i nuet

– Tenker du oftere på døden enn andre på din egen alder?

– Det finnes nok noen som tenker mye på døden, men flertallet har ikke vært gjennom så store livstraumer som det jeg har.

– Hvilke tanker gjør du deg om døden?

– Jeg tenker at det er litt som før jeg ble født. Ingen av oss husker hvordan det opplevdes å være inne i mammas mage. Det samme tror jeg vil skje når vi dør. Da opphører alt.

Christian legger til at det viktigste for ham er å leve i nuet og å leve så godt han kan.

– Det som skjer etterpå, får bare skje. Men det hadde vært rått om det var noe etter døden, sier han.