Da Peggy mistet sin seks år gamle sønn, var det bare ett navn hun ropte på

LANGT NEDE: Peggy Enerud opplevde enhver forelders verste mareritt.Foto: Anne Gustavsen

– Det er mange lag i min historie. Mye smerte, men også enorme mengder med nåde, sier sangevangelisten. 

Anne GustavsenJournalist

Publisert 18.10.25 - 05:00

Peggy Enerud (54) tar sats før hun begynner å fortelle. 

Levende lys er tent i den vakre stua i Fenstad i Akershus. Koppene er fylt med nytrukken kaffe. Øynene flakker et øyeblikk, før hun smiler svakt. 

– Det er mange lag i min historie. Mye smerte, men også enorme mengder med nåde. For jeg har virkelig fått kjenne at Jesus lever. 

Da Peggys liv raknet fullstendig og gikk i tusen knas, opplevde hun at troen bokstavelig talt reddet livet hennes.

Alkohol og bråk

Hun vokste opp i det hun selv kaller en dysfunksjonelle familie av reisende slekt, der alkohol og uro var en del av hverdagen. Foreldrene, Tina og Karsten Enerud, var kjente skikkelser i bygda.

Romanifolket, tatere, «de reisende». Minoriteten har flere navn. Peggy liker å si «de reisende» og er stolt av å være en av dem. Moren var fullblods, mens faren var det de i sin kultur kalte «buro», altså fastboende, en bonde.

Folk i bygda visste om tilstanden hjemme, og de tre søsknene vokste opp med å kjenne på utenforskap og avvisning, 

SØSTRE: Peggy sammen med storesøster Liilly en 17. mai for det fortsatt var kaos i familien Enerud.Foto: Privat

Peggy har hele livet visst at hun en av dem. Men først da hun begynte på skolen, gikk det opp for henne at hun ble sett på som annerledes. 

Ja, til og med som et dårligere menneske enn andre, bare i kraft av slekten hun kom fra.

Satt utenfor

På skolen ble klassekameratene advart mot å være venn med Peggy, og ofte var hun den eneste som ikke ble bedt i klassebursdag, forteller hun.

– Hjemme var det bråk, banning og flasker. Vi barna lærte å se når det begynte å koke. Da rømte vi til naboen, eller til bestemor.

Når hun ser tilbake på oppveksten i dag, tenker hun med sorg på skolegangen. For Peggy hadde ressurser, men ble så sliten av å føle seg utstøtt at hun til slutt ga opp.

– På den ene siden var jeg en stolt reisende og på den andre siden en ung jente full av sorg over ikke å bli akseptert som den jeg var, erkjenner hun.

De gode minnene

Det var lyspunkter også. Peggy blir fortsatt varm om hjertet når hun tenker på samholdet og historiene fra når slekta samlet seg rundt bålet. I deres kultur lærer barna tidlig å ha respekt for de eldste og lytte til dem. De eldste vet best. I hennes barndom var ett blikk nok, da visste barna at de måtte finne på noe annet.

I sommerhalvåret pakket familien campingvognen og la ut på reise.

Besteforeldrene på morssiden var søskenflokkens trygghet. På Dal ble de kalt gamle Tina og Kalle. Hun og mannen var staute troende. Hun var søster av Valentin, den kjente evangelisten, Ludvig Karlsens far. Tina, Peggys mor, var Ludvigs kusine.

BESTEMOR: Bestemoren Tina sammen med to av sine ni barnFoto: Privat

Foreldrene pendlet mellom hjemmet og Bjerke travbane, der de spilte på hester. Miljøet var preget av fyll og bråk. 

Så begynte noe merkelig å skje blant de reisende. En kristen vekkelse brøt ut, og flere hundre reisende vendte seg bort fra alkoholmisbruk, kriminalitet og vold, og ble etterfølgere av Jesus. Vekkelsen spredte seg som ild i tørt gress, og hele familier ble forandret.

 Familien Enerud skulle bli en av dem.

«Pappa satt og drakk, mens det var husmøte i stua»

Forstander Olav Overskott i pinsemenigheten Betel Dal, fikk lagt familien Enerud på sitt hjerte. Pinsevennene i bygda begynte å ble om frelse for dem. 

Men de stoppet ikke der. Overskott fikk den utradisjonelle ideen om at menigheten skulle dra hjem til familien og ha husmøte der. 

Peggy husker den absurde situasjonen som det var i dag.

 – Pappa satt på kjøkkenet og drakk, og i stua sang de fra sangboka Evangelietoner, ba og vitnet. Jeg var bare åtte år, men jeg kjente at det kom en ny atmosfære inn i huset.

En total forvandling for den dysfunksjonelle familien var i ferd med å skje.

– Mamma ble først frelst. Hun begynte å be for pappa, dag og natt. Pappa lo av henne og sa det var bare tull det hun trodde på. «Hyklere hele gjengen!» sa han. Men mamma svarte aldri tilbake. Hun gikk bare inn på rommet og ba, husker Peggy.

– Hun ble snart et ivrig bønnemenneske. I stedet for å drikke, begynte hun å gå på kne og ba for alle i slekta. Vi lærte at når hun ba, da måtte vi være stille. Det var hellig, sier Peggy.

Hun beundrer moren, Tina, som greide å leve sitt nye liv som kristen mens faren fortsatte å drikke og gamble. Og smiler samtidig litt over at moren la et lommetørkle på hodet når hun hadde sine bønnestunder.

Tina gjorde en risikofylt avtale med mannen sin. Hun lovte å bli med ham en gang til på Bjerkebanen, hvis han ble med henne på møte etterpå. Motvillig gikk Karsten med på det.

SØSTRE: Peggy sammen med storesøsteren Lilly, som hun ofte har sunget sammen med.Foto: KS Publikasjoner as

Et par uker senere dro de på møte i Betania, Nannestad. 

– Han reiste seg midt under møtet og skulle egentlig gå ut, men beina hans ble styrt en annen vei og han endte på første benk. Der møtte han Jesus. Og fra den dagen var alt forandret, forteller Peggy.

Fra langpils til lovsang

Hjemmet ble stille. Flaskene forsvant. 

– Det ble bønn og bibel. Jeg så foreldrene mine bli helt nye mennesker. Det var som å få nye foreldre.

Peggy var bare åtte år da hele familien ble døpt og tillagt menigheten Betel.

INTERVJUET: Da Betel, Dal fylte 50 år var Korsets Seiers journalist, Anne Gustavsen på besøk og intervjuet familien Enerud.Foto: Faksimile

Pappa Karsten begynte på bibelskole, og etter hvert ble foreldrene bestyrerpar ved Evangeliesenteret. 

– Å gå fra et alkoholikerhjem til å hjelpe andre rusavhengige – det var et mirakel, sier Peggy.

Men for henne selv kom ungdomstida med opprør. 

– Jeg syntes det ble for strengt. Jeg ville leve. Så jeg festet, og gikk mine egne veier. Men jeg slapp aldri Jesus helt. Jeg kunne ligge i senga og si: «Hvis du kommer i natt, Jesus, ta meg med.»

OPPRØR: I ungdomstiden gjorde Peggy opprør, og fjernet seg fra menighet og kristenlivFoto: Privat

Dagen alt stoppet

Peggy blir stille når hun kommer hit i fortellingen. Hun tar en pust, så kommer ordene – lavt, men klart: 

– Det var i 2005. Dagen startet som alle andre dager. Jeg var på jobb. To politimenn kom inn døra. Jeg skjønte med én gang at noe forferdelig hadde skjedd. Men jeg ante ikke hvor ille det skulle bli.

Sønnen Peter, bare seks år gammel, skulle bli kjørt i barnehagen den morgenen, men planene endret seg og i stedet ble han med faren på jobb på en bensinstasjon. 

En bil sto inne til reparasjon – i første gir, med sjåken ute.

Idet nøkkelen ble vridd gjorde bilen et byks fremover mot veggen. Der stod Peter. 

Den lille gutten rakk ikke reagere og ulykken fikk verst tenkelig utfall.

Peggy trekker pusten. 

– De sa: «Han er dessverre omkommet.» Det ordet – omkommet – ble som et sverd i meg. Det var så endelig. Det var ikke håp igjen.

PETER: Peter ble bare seks år gammel. Han var en glad og kjærlig gutt.Foto: Privat

Hun ropte på Jesus der hun satt på pauserommet. – «Er det sant, Jesus? Hjelp meg!» Jeg ropte, skrek, falt sammen. Alt ble svart.

Ukene etterpå husker hun i glimt. Hun fikk diagnosen posttraumatisk stress. Hun sluttet å spise, lå i fosterstilling og gråt. 

– Jeg sa til Gud: «Jeg orker ikke mer. Jeg vil dø.»

Hun ble innlagt på sykehus og andre måtte ta håd om de to gjenlevende sønnene.

«Jeg kjente igjen stemmen»

Så, en natt, skjedde det. 

– Jeg hadde bestemt meg for å ta livet mitt. Da hørte jeg en stemme. Den samme stemmen som jeg hadde hørt som lita jente. Den sa navnet mitt: «Peggy».

Hun så et syn: En bok, og en finger som pekte på navnet til sønnen. 

– Og så kom ordene: «Når du fikk beskjed at han er omkommet, fikk jeg beskjed av mine engler at han er ankommet.»

Hun forteller, beveget av minnene. 

– Det var som om himmelen selv snudde ordet. Omkommet ble til ankommet. Jeg kjente det fysisk, som en bølge av fred.

ETT ÅR: Peter og Peggy på Peters ett årsdag.Foto: Privat

Hun forsto det slik: Englene reddet ikke Peter fra døden, men i stedet fulgte de ham hjem til himmelen. 

– Gud viste meg at det var en ankomst. Himmelen fikk en liten gjest den dagen.

Et nytt kall

Etter den natta ble alt annerledes. 

– Jeg bodde hjemme hos foreldrene mine, og slekta tok vare på Peters storebrødre, Kevin, som da var 10 år, og Kim-Richard, som var 12. En natt våknet jeg og ropte: «Mamma, jeg har hatt en opplevelse med Gud!» 

Jeg fikk lyst til å leve igjen.

ÅPEN BIBEL: Peggy elsker sin bibel. Den er velbrukt og åpnes flere ganger daglig.Foto: Anne Gustavsen

Peggy, som hadde vært på avstand fra Gud siden tenårene, begynte å lese Bibelen, og ordene ble levende. Hun fikk jobb på Evangeliesenteret, og opplevde at Gud brukte smerten hennes til å hjelpe andre. 

– Mange av dem jeg møtte, hadde mistet barna sine på grunn av rus. Jeg tenkte: De kan få barna tilbake – jeg kan hjelpe dem dit.

Men livet fortsatte å være krevende. Etter hvert kom samlivsbrudd og nye nederlag.

 – Jeg følte meg så mislykket og uverdig. Jeg sa til Gud: «Jeg trenger ikke stå på noen plattform mer. Bare hold plassen min åpen i himmelen.»

«Sangens tid er inne»

En natt på ferie i Spania, alene på et lite soverom, ba hun igjen. «Jesus, kan du gjenopprette meg nå – etter alt som har skjedd?»

SYNGER: Peggy er nå med i sanggruppen Misjonsbefalinen, og reiser landet rundt for å synge og lede lovsang. Ofte deler hun sitt vitnesbyrd.Foto: Privat

Da hørte hun stemmen igjen. 

– Den sa: «Min elskede sier, stå opp min kjæreste, og kom ut – for se, vinteren er omme, sangens tid er inne.» (Høysangen).

Hun smiler gjennom tårene. 

– Jeg skjønte at Gud kalte meg tilbake. Han sa: «Sangens tid er inne.»

Siden den dagen har Peggy reist land og strand med teamet Misjonsbefalingen, sunget og vitnet om den trofastheten hun selv har erfart. 

– Jeg sier alltid før jeg drar ut: «Jesus, hjelp meg å se den ene.» Og jeg har fått be med mange til frelse.

«Han slipper oss aldri»

I dag er Peggy 54 år, bestemor til to, og har barndomsmenigheten Betel Dal, som åndelig hjem. Moren er død, men faren lever fortsatt 

FRIMODIG: Jeg har feilet mange ganger, men nåden er større enn nederlagene, sier Peggy i dag.Foto: Anne Gustavsen

– Han er fremdeles evangelist og vitner om Jesus overalt han får anledning. Han preker for folk på kjøpesenteret, sier hun med et smil.

Så legger hun til:

– Jeg har feilet. Mange ganger. Men Jesus har aldri feilet. Han har bevist at nåden er større enn nederlaget.

KARSTEN: Karsten Enerud, Peggys far, er stadig en brennende kristen som deler evangeliet med alle han møter.Foto: Leif Ingvald Skaug

Hun folder hendene og ser opp. 

– Når livet blir tøft, husker jeg ordene han sa den gangen: «Vinteren er omme. Sangens tid er inne».

Peggy Enerud opplevde å mistet alt. Men hun fant tilbake til Jesus da tragedien rammet som verst. Og i den stemmen hører hun fortsatt Jesus si: «Jeg vil ingenlunde slippe deg – og ingenlunde forlate deg.»

Sliter du psykisk og trenger hjelp?

Hjelpetelefonen til Mental Helse er åpen hele døgnet.

Ring 116 123

----------

Hjelpetelefonen til Kirkens SOS er åpen hele døgnet.

Ring 22 40 00 40

Du kan også chatte anonymt med Kirkens SOS på www.soschat.no hver dag fra 18.30–22.30 (fredag frem til 01.30).

----------

Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) støtter etterlatte og berørte ved selvmord, og bidrar til å forebygge selvmord gjennom åpenhet, opplysningsvirksomhet og politisk arbeid.

familie gjenopprettelse reportasjer tro tragedie korsets seier peggy enerud