Delte åpenhjertig om helbredelse:

– Jeg skulle egentlig ikke ha levd til jeg ble 12 år gammel

HELBREDELSE: Maria Lavelle fortalte sin egen historie om hvordan hun ble frisk da legene sa det var umulig. Foto: Svein Inge Olsen / Protestfestivalen

På Protestfestivalens vekkelsesmøte delte Maria Lavelle sin personlige historie om hva hun opplevde da hun som ung jente var dødssyk.

Tor-Bjørn Nordgaard

Publisert: 23.09.2025 kl 20:43

Sist oppdatert: 23.09.2025 kl 20:44

ANNONSE

På TV og nett: Hun opplever vekkelse i en liten bygd i Norge

ANNONSE

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

Dødssyk

Foran forsamlingen i frikirken forteller hun at hun ifølge legene som behandlet henne da hun var bare 11 år gammel, skulle hun egentlig ikke ha kunnet bli 12 år gammel.

– Men Jesus hadde andre planer, forkynner Lavelle denne søndags formiddagen.

– Litt før jeg fylte 11 år, ble jeg en dag veldig dårlig, forteller hun.

Etter det første legebesøket ble hun sendt hjem igjen. Dette ville nok gå over, tenkte man. Men hun ble ikke friskere ettersom dagene gikk. Tvert imot raste hun ned i vekt på kort tid, og de intense smertene hun kjente i magen ville ikke forsvinne.

Da hun til slutt ble undersøkt, viste det seg at hun hadde tre store svulster på leveren.

ANNONSE

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

– Legene kunne ikke operere dem bort. Jeg ble sendt videre fra sykehuset i Haugesund til sykehuset i Bergen.

Etter at prøver var analysert, fikk Marias foreldre beskjed om å forberede seg på det verste. De anså ikke at det var mulig at tilstanden hennes skulle kunne bli bedre av seg selv, og de hadde ingen kur.

PROTESTFESTIVALEN: Maria Lavelle talte på Protestfestivalens vekkelsesmøte. Foto: Svein Inge Olsen / Protestfestivalen

Sterkt møte på rommet

Hun husker at legene snakket med henne om at hun var alvorlig syk, og at de lurte på om hun forsto hva det betydde.

– Jeg var ikke gammel nok til å tenke så alvorlige tanker, sier hun.

Ikke før en kveld litt senere, mens hun lå alene på rommet.

– En kveld kjente jeg at det var noe som virkelig ikke stemte i blodet mitt. Jeg kjente at hjertet mitt slo veldig ujevnt. Jeg følte at hvis jeg ikke husket på å puste, så kom jeg ikke til å puste. At hvis jeg ikke blunket, kunne jeg ikke holde borte det svarte som kom inn i sidesynet mitt og gjorde synsfeltet veldig lite. Og at jeg tenkte at hvis jeg hadde lukket øynene, ville jeg ikke komme til å våkne igjen, skildrer hun.

ANNONSE

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

Hun husker bruddstykker av at det kom en sykepleier inn og ga henne oksygenmaske, og at det var ledninger festet til henne. Og hun må ha blundet til slutt, for neste morgen våknet hun.

– Da jeg våknet, var jeg ikke alene på rommet. Jeg kjente at nå er det noe her som er mye større enn meg selv. Det var helt ubeskrivelig. Det var akkurat som at sjøen og luften var helt annerledes. Jeg tenkte at jeg kanskje faktisk hadde lukket øynene og våknet opp i himmelen. Det var slik det føltes, beskriver hun.

Men da hun kjente etter i kroppen, forsto hun at hun fortsatt var på jorden. Det gjorde fortsatt vondt. Og hun hadde lært at i himmelen kom alle til å være friske. Hvis hun ikke hadde kommet til himmelen, måtte det være himmelen som hadde kommet til henne, tenkte hun, midt i den spesielle atmosfæren. Så fikk hun en tanke om å skru på TVen på veggen. Der gikk et kristent barneprogram, som hun oppfattet at handlet om at det er viktig å slippe Jesus inn i hjertet fordi Han kan hjelpe. Hun hadde vokst opp i et kristent hjem, men kjente seg satt på valg der på sykehusrommet.

– Jeg bestemte meg for å gi hele livet mitt til Jesus. Jeg ville være med Jesus enten jeg skulle leve på sykehuset, eller dø. Jeg kjente jo at han var i rommet. Og i det øyeblikket jeg satte ord på det inne i meg, var det som at jeg ble omfavnet. Den voldsomme freden og kjærligheten som jeg kjente i rommet, ble til en slags klem som omfavnet meg, forteller hun.

– Jeg knakk sammen og begynte å gråte. Tårene trillet, og jeg bare visste at uansett hva som ville skje, så kom det til å gå bra. For hvis jeg ikke kom ut av sykehuset, ble det bare enda mer av denne fellesskapsfølelsen jeg hadde av å være så nær Jesus.

FRIKIRKEN: Møtet var et samarbeid mellom Protestfestivalen og Kristiansand Frikirke. Foto: Svein Inge Olsen / Protestfestivalen

Verre og verre tilstand

11 år gamle Maria visste at hun aldri kom til å bli den samme igjen etter det som hadde skjedd. Uten at noen fortalte henne det, tenkte hun at hun trengte en bibel, og fikk skaffet til veie en hun kunne lese i. Hun merket seg Jesaja 53, vers 5: «Ved Hans sår har vi fått legedom.»

Men helsetilstanden ble bare verre i dagene som fulgte.

– Svulstene vokste, blodverdiene steg og det var ingenting annet å gjøre enn å vente og håpe at noen medisiner skulle begynne å virke. Jeg begynte å miste håret, og blodårene i ansiktet ble så synlige at de var blodige, forteller hun.

Kristne på kne i Norge og USA

Hjemme var Marias farmor i bønn. En søndag da hun la frem barnebarnet sitt som bønneemne i menigheten sin, skjedde noe noe spesielt i møtet.

– Guds nærvær kom så sterkt at folk satt på sine knær og ropte til Gud om at denne jenta på sykehuset måtte leve og ikke dø. Det synes jeg er sterkt, for som filmregissør vet jeg hvor vanskelig det er å kollektivt få folk til å gjøre det du har tenkt. Det er ingen andre enn Gud som kunne få alle til å gå på kne og rope til Ham om at jeg skulle få leve, mener hun.

Etterpå ringer Marias bestemor til sin søster i USA og ber om at hun også skal be om forbønn for Maria i sin menighet. På grunn av tidsforskjellen var det ennå ikke møtetid der. Så skjer det samme der som i Norge.

– Guds Ånd kom over forsamlingen, og de satt på kne og ropte til Gud om helbredelse for ei jente i Norge de aldri hadde møtt. Og jeg visste ingenting om det selv, forteller hun.

– Du har blitt frisk, Maria

Fredagen etter var det rutinemessig tid for nye blodprøver. «Dette er da ikke normalt», hørte hun det ble sagt.

To nye prøver ble tatt. Sykepleierne ville ikke si noe, men både Maria og faren som var med henne, så at de var uroet. Til slutt fikk de nyheten fra barnelegen.

– Blodverdiene som var farlig høye, var gått ned. Og svulstene klarte de ikke lenger å lokalisere. Dette var den første indikatoren på at Jesus hadde grepet inn og gjort et kirurgisk inngrep, forteller hun.

Flere prøver ble tatt. Til slutt var det bare en konklusjon å trekke. Hun husker at barnelegen møtte henne med tårer i øynene da han sa:

– Du har blitt frisk, Maria. Det skulle egentlig ikke gått an.

– Fra en søndag til fredagen etter var tre store svulster plutselig forsvunnet, blodverdiene var allerede nesten normale, og de indre operasjonssådene der svulstene hadde vært, var allerede grodd litt.

– Jeg står her i dag fordi noen satt på sine knær og ropte til Gud om at Han skulle gripe inn, og det gjorde Han. Jeg ble totalt helbredet i løpet av den helgen, og i min journal ble det skrevet en uke etterpå at «pasienten ble akutt frisk». Det er Jesus som er ansvarlig for det. Det er kun Han som kan hjelpe dem som ingen annen kan hjelpe, som kan gi liv til dem som egentlig ikke har noe liv foran seg.

I talen forkynte hun om at Jesus ber oss gi livet til Ham, tro på Ham og leve i omvendelse fra synd. Flere kom frem på frelsesinnbydelse og knelte ved første rad på slutten av talen i frikirken denne søndags formiddagen.