Elida 20 .Vi må våge å be bønner som ryster oss
BØNN:
Elida Drangsland er 20 år og har engasjert seg i bønn for Norge. Odd Mehus
Elida
Drangsland har mange ganger fått erfare kraften i bønn. Nå ønsker hun å utruste
unge bønnekjemper.
Johanna Hundvin Almelidjournalist
Publisert 02.11.24 - 16:34 Sist
oppdatert 05.09.25
- 12:24
Vi tar fram igjen denne saken til glede for nye
lesere.
I et kollektiv i Stavanger bor Elida Drangsland
sammen med fire gode venninner. Alle er med i bønneteamet for Impuls, en kristen ungdomsfestival som samlet
2.400 unge mennesker i januar i år.
– Vi er sju personer som har overgitt oss til å be
og til å lære opp andre i bønn. Vi har et sterkt ønske om å hjelpe den unge
generasjonen å kjempe i bønn, sier hun.
Før konferansen i fjor, ble det bedt kontinuerlig
døgnet rundt i sju dager.
Elida var blant dem som ba, og i løpet av den uken
opplevde hun at Gud viste henne et syn av varder rundt i landet som ble tent,
og unge mennesker som ble sendt til ulike steder i Norge.
Et kall til Norge
Tidlig i tenårene hadde hun et sterkt ønske om å
reise ut i misjon, men som 15-åring opplevde hun å få et kall til Norge.
– Jeg måtte gå mange runder med Gud. Min respons var
at «Gud, dette folket er så hardt. Send meg heller et annet sted.»
Etter hvert endret bønnen seg: «Om du vil ha meg
her, så gi meg et hjerte for Norge».
Den er en bønn hun opplever at Gud har svart på.
Bønn hjemme
Dagen møter henne i Bergen, på vei til Stavanger.
Det er mandag morgen og storm i kastene. Over en kopp kaffe forteller Elida om
det hun brenner for.
KAFE: Dagen møter henne på kafé i Bergen, like før
hun skal reise hjem til Stavanger. Odd Mehus
Hun vokste opp i en familie der bønn var en naturlig
del. Familien kunne bruke mye tid på kveldene til å synge og be sammen. Jevnlig
hadde de gjester på besøk, ofte pastorer. Da ba de ofte sammen for gjesten som
var på besøk.
Kraften i bønn
Mange ganger har 20-åringen fått erfare kraften i
bønn. Årene på Kristelig Gymnasium (KG) i Oslo ble et viktig steg i det å bli
en forbeder.
– Vi var en gjeng som ba sammen en til to ganger i
uken. Videregående startet med at vi var få på skolen som var åpne kristne.
Etter å ha bedt i to år, skjedde det noe med hele kullet, og flere kom til tro.
Folk fra ikke-kristen bakgrunn har også kommet til tro i etterkant.
20-åringen opplevde at de gikk fra å være en kultur
på skolen som gikk mer og mer vekk fra kristne verdier til å bli en gjeng som
koblet seg på Jesus igjen.
– Vi fikk be for syke, og vi opplevde at folk ble helbredet. Bønn er
ikke bare ord man sier. Det ligger en kraft der som jeg tror mange ville ha
godt av å erfare, sier hun.
– Ba Gud om å gi meg lengsel
I leseteksten søndag sier David: «Mitt indre
lengtet, ja, fortærtes av lengsel etter Herrens forgårder. Nå jubler hjerte og
kropp mot den levende Gud.»
Denne lengselen kommer også til uttrykk i Salme 84,
som er søndagens lesetekst i Den norske kirke.
Salmene 84,2–8
Hvor elskelige
dine boliger er, Herre Sebaot! Mitt indre lengtet, ja, fortærtes av lengsel
etter Herrens forgårder.
Nå jubler hjerte
og kropp mot den levende Gud. Spurven har funnet et hjem,svalen har fått seg et
rede hvor den kan legge sine unger, ved dine altere, Herre Sebaot, min konge og
min Gud.
Salige er de som
bor i ditt hus, de skal alltid love deg.Sela Salige er de som har sin styrke i
deg, de som lengter etter å dra opp til tempelet.
Når de drar
gjennom baka-trærnes dal, gjør de den til et kildevell, og høstregnet legger
sin velsignelse over den. De går fra kraft til kraft, de trer fram for Gud på
Sion.
Bibelselskapets
oversettelse, 2024
Elida forteller at hun hadde lyst til å kjenne på
noe av den lengselen som David beskriver i flere av salmene i Bibelen, blant
annet i Salme 42: «Slik en hjort lengter etter bekker med rennende vann i
ørkenen, slik lengter min sjel etter deg Gud.»
– Dette var bønnen jeg ba i disse ukene og er også
en bønn jeg stadig vender tilbake til, sier hun.
– I flere uker ba jeg om at Gud måtte gi meg en slik
lengsel. Så ble den vekket.
Hennes oppfordring er å ikke slutte å be, men å
fortsette.
– Vi trenger å våkne opp
I fjor fikk hun besøke Asia. Turen ble en påminnelse
om at Gud svarer på bønn.
– Der lever mange i det vi kan lese om i
Apostelgjerningene. Folk kommer til tro, og mange blir helbredet. Hvorfor skjer
det? Jo, fordi de ber. I Vesten derimot, har vi mistet litt grepet på hvor
viktig bønnelivet er og hvordan det driver menigheten framover. Vi trenger å
våkne opp og innse at bønn er like naturlig som å puste.
Elida tror vi har godt av å endre perspektivet når
vi ber. At bønnen «Gud, hva kan du gjøre for meg?» kan endres til «kan jeg få
be det som ligger på ditt hjerte? Og kan jeg få bli med på det du allerede
gjør?»
– Men det som virkelig gir mersmak er når man våger
å overgi seg til Gud med en bønn om å få lov til å være desperat etter Han. Vi
trenger også å lære å be ubehagelige bønner.
En «ubehagelig» bønn
– Kan du gi et eksempel på en «ubehagelig bønn».
– Det kan være en bønn om at Gud må knuse oss.
– Det høres ut som en skummel bønn å be?
– Ja, men det er en bønn som endrer oss. Man trenger
kanskje ikke starte med de mest radikale bønnene, men etter hvert kan man våge
å be bønner som ikke er så behagelige. Vi må våge å be bønner som ryster oss,
og vi må våge å be om at Gud griper inn.
Bønnefellesskap
Elida trekker også fram betydningen av det å ha et
bønnefellesskap.
– Å be sammen med andre og å dele det som ligger på
hjerte gir en unik mulighet til å be inn i ting sammen.
Hun forteller at de ber jevnlig sammen i Impuls
bønneteam, og forteller at bønnen styrker både vennskapet og tjenesten.
– Det er noe spesielt ved å bli kjent med Jesus i
fellesskap og dele denne vandringen i hverdagen, sier hun.
MULIGHET: – Å be sammen med andre og å dele det som
ligger på hjerte gir en unik mulighet til å be inn i ting sammen. Odd
Mehus
I Impuls bønneteam ber de mye om vekkelse og om at
Gud vekker opp en ny generasjon som står opp for det som er sant og som våger å
leve annerledes.
I unge helt ned i 12-årsalderen ser hun en lengsel
etter en en gud som er «veien, sannheten og livet».
– I Norge ser vi nå unge som lengter etter en
radikal etterfølgelse av Jesus. Den lengselen de bærer på er forbilledlig. De
er ikke interessert i programmet kirken kan tilby, de vil bare ha et møte med
den levende Gud.
Elida forteller om unge som faller utenfor «det
klassiske ungdomsmøtet», men som tilbringer timevis med Jesus i bønnerommet.
– Dette gjelder særlig de yngste. De sitter ikke på
fremste benk, og mange har ikke-kristen bakgrunn.
– Jeg tror det er en dyp søken etter Gud i den
generasjonen som vokser opp nå, avslutter hun.
Parallelt med det ser hun et skrikende behov for
åndelige mødre og fedre som kan disippelgjøre og lede de unge.
– Tenk om vi kunne sett alle tre generasjoner stå
sammen i bønn for et omvendt Norge?