Et forsvar for kristen sionisme
Verdikronikk av Roar Sørensen:
Dette er en
tekst fra en av Verdinytts faste spaltister. Den gir uttrykk for forfatterens
syn.
I lys av debatten rundt kristen sionisme i Norge
og Sverige de siste ukene, er det viktig å svare på en del anklager samt
forklare hva det hele går ut på, skriver Roar Sørensen, Verdinytts faste
spaltist.
Roar Sørensen
Israel-ekspert
og forkynner for den Internasjonale Kristne Ambassade i Jerusalem
Publisert: 02.07.2025 kl 14:00
Sist oppdatert: 03.07.2025 kl 10:38
Vil
du ha GRATIS nyhetsbrev fra Verdinytt? Vi sender det til deg på e-post flere
ganger i uka. Bli påminnet, opplyst,
oppbygget og utfordret! Meld deg på her.
– Vi må
våge å si at vi er kristne, og hvorfor vi er det, der vi er, og dele
vitnesbyrdet vårt, troshistorien vår, rett og slett.
Hele debatten
bunner i om gjenopprettelsen av den jødiske staten i
1948 har noe med bibelske profetier å gjøre eller ikke – noe kristen sionisme
sier et klart ja til. Kritikken mot kristen sionisme handler om hvor denne
troen kommer fra og hva den leder til – eller påstås lede til.
Dessverre preges mye av kritikken mot kristen
sionisme av stereotyper, selektive fremstillinger, og direkte feilaktigheter.
Kritikken bygger ofte på eksempler hentet fra
marginale fenomener blant amerikanske kristensionister. Blant disse finnes det
som vanlig en stor variasjon, men også holdninger som jeg, og mange med meg,
tar tydelig avstand fra.
Er kristen sionisme John Darbys oppfinnelse?
Ikke sjelden sidestilles kristen sionisme med såkalt
"Darbyisme" og dens strikte eskatologi. Det finnes derimot andre
former for kristen sionisme som nettopp tar avstand fra Darbyismen – for
eksempel representert ved Dr. Gerald R. McDermott. Han har skrevet flere bøker
om emnet.
Det hevdes dessuten at den kristne sionismen oppstod
med nevnte John Nelson Darby på 1800-tallet – noe som er beviselig feil.
På 1500-tallet skrev den engelske presten Thomas
Brightman at ingenting er mer sikkert enn at jødene skal vende tilbake til sitt
land; «overalt bekrefter profetene dette og gjentar det til stadighet.»
På 1600-tallet fantes det en rekke prester og
teologer i England som fremmet denne tanken. At de samtidig hadde
kontroversielle syn på andre saker, forhindrer ikke at troen på Israels
gjenopprettelse var en levende realitet i England lenge før Darby. Selve ordet
«sionisme» oppkom derimot på 1800-tallet (ikke gjennom Darby) – men fenomenet
fantes lenge før.
Apostlene var «sionister»
Aller viktigst er selvsagt at Det nye testamentet
bekrefter de gammeltestamentlige profetiene om Israels opprettelse – noe mange
kritikere av kristen sionisme fornekter. Det siste apostlene spør Jesus om før
hans himmelferd, er:
«Herre, er det nå du vil gjenreise riket for
Israel?» (Apg 1,6).
Kort tid senere taler Peter om at alt det Gud har
talt gjennom sine hellige profeter skal gjenopprettes (Apg 3,21). «Alt» må
nødvendigvis inkludere vers som Sefanja 3,14–20, som tydelig snakker om en tid
vi ennå ikke har sett, og som avsluttes med: «På den tiden skal Jeg føre dere
tilbake, på den tiden samler Jeg dere. For Jeg skal gi dere både navn og ære
blant alle folkene på jorden, når Jeg fører deres bortførte fanger tilbake
framfor øynene på dere, sier Herren.»
Dette er bare ett av mange eksempler som omtaler
Israels gjenopprettelse i endetiden.
Man kan argumentere for at Det nye testamentets
relative stillhet om dette temaet – sammenlignet med Det gamle testamentet –
skyldes at opprettelsen av Israel ble tatt som en selvfølge; forventningen om
dette var allmenn. På lignende måte nevner ikke apostelmøtet i Jerusalem forbud
mot mord eller tyveri når de lister opp fire saker de hedningetroende skal
overholde (Apg 15,20).
Enkelte saker var så selvsagte at de ikke trengte å
nevnes eksplisitt.
Jødisk tradisjon er «sionistisk»
Dette argumentet styrkes av at den jødiske
tradisjonen som disiplene var en del av, i de to tusen påfølgende årene
fortsatte å tro på, lengte etter, be for, synge om og utføre symbolske
handlinger om, en tilbakevending til landet og gjenoppbyggelse av Jerusalem.
«Neste år i Jerusalem» er en jødisk hilsen de fleste
kjenner til, og likeså knusingen av glasset i jødiske bryllup for å minne om at
Templet ligger i ruiner, men en dag skal gjenoppbygges.
Men selv den jødiske takksigelsen etter måltider
uttrykker lengselen etter Jerusalem. Den avsluttes slik: «Velsignet er du,
Herre, som i sin barmhjertighet gjenreiser Jerusalem. Amen.»
Å hevde at troen på Israels gjenopprettelse skulle
ha oppstått i England på 1800-tallet blir ganske meningsløs i møte med de
historiske fakta.
Kirken forkastet opprettelsestanken
At kirken i lange tider – og i stor grad også i dag
– mistet apostlenes og de første kristnes klare forståelse av bibeltekstene, er
korrekt. Det utgjør derimot ikke et sterkt argument mot kristen sionisme, men
er en skamflekk i kirkehistorien; et brudd med den bibelske og jødiske
tradisjonen.
Fenomenet må ses i lys av historiske, teologiske og
politiske utviklinger – spesielt i det andre århundret – som påvirket
kirkefedrenes bibelforståelse. En full redegjørelse for dette går utover rammen
for dette innlegget, men kort sagt førte den allerede veletablerte forakten for
jødene i Romerriket – samt romernes konflikter med jødene – til at
hedningkristne opplevde et behov for å distansere seg fra dem. Dette fikk
tragiske konsekvenser for kirkens syn på jødene, og det er noe jødene har
måttet lide for gjennom historien. Denne mangelen på forståelse for Guds planer
med jødene er også noe kirken selv lider under – til denne dag.
Taler Bibelen om flere gjenopprettelser?
Kritikere av kristen sionisme hevder det er feil å
knytte de bibelske profetiene om Israels tilbakevending til landet til dagens
Israel, fordi de mener disse profetiene ble oppfylt med tilbakekomsten fra
Babylon. Det er riktig at enkelte profetier peker spesifikt på denne hendelsen,
men mange flere beskriver en annen og mer omfattende tilbakevending – én fra
alle verdenshjørner.
Jesaja 11, som tydelig omtaler endetiden, sier til
og med:
«På den dagen skal det skje: For andre gang skal
Herren rekke ut sin hånd, for å vinne tilbake resten av sitt folk ... og samle
de bortdrevne av Israel, og de spredte av Juda skal Han føre sammen fra de fire
verdenshjørner» (vers 11–12, egen utheving).
Legg merke til uttrykket «for andre gang». Og dette
sies av en profet som ikke en gang hadde sett Juda bli bortført første gangen –
han døde nesten hundre år før det skjedde!
Profeten Amos, som også levde før det babylonske
fangenskapet sa: «Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer rykkes
opp fra sitt land» (9:15). Men etter tilbakekomsten fra Babylon ble de rykket
opp igjen i år 70 og 135 e.Kr. Amos må ha henvist til et annet tilfelle; en
gang da folket ville vende tilbake for å bli værende i landet sitt.
I tillegg til dette fortsatte også profetene som var
virksomme etter tilbakekomsten fra Babylon å tale om en fremtidig
tilbakevending: «Se, Jeg skal frelse Mitt folk fra landet i øst og fra landet i
vest. De skal bo midt i Jerusalem. De skal være Mitt folk, og Jeg skal være
deres Gud» (Sak 8,7–8). Bibelen er derfor tydelig: Det skulle komme en ny og
endelig tilbakevending.
Når teologi brukes for å demontere en stat
Ikke sjelden henvises det til palestinsk-arabiske
kristne, som sterkt tar avstand fra kristen sionisme, som et argument for å
forkaste denne læren. Da skal man for det første huske at ikke alle kristne
palestinske arabere tenker likt om Israel. Det finnes de som helt klart ser
Israels gjenopprettelse som en oppfyllelse av profetier, selv om de utgjør en
minoritet.
Men da må man samtidig ta med at majoriteten av de
palestinsk-arabiske kristne tilhører de tradisjonelle kirkesamfunnene (spesielt
den katolske, melkitiske og ortodokse kirken) og er oppvokst med tanken om at
kirken er det nye og åndelige Israel; jødene er forkastet.
En av de mest kjente plattformene for de
palestinsk-arabiske kristne er konferansen Christ at the Checkpoint. Der er den
palestinsk-arabiske teologen fra Betlehem, Mitri Raheb, dypt involvert. Raheb
og flere andre av talerne på konferansen undergraver jevnlig Israels rett til å
eksistere som jødisk stat. Han ser ingen sammenheng mellom dagens Israel og det
bibelske Israel, og har også hevdet at han – i motsetning til dagens israelere
– genetisk er i slekt med Jesus. Dette går i samme retning som uttalelsen til
en annen gjenganger på konferansen, Naim Ateek, om at «Jesus var en
palestiner».
Det som fremmes i disse kretsene, er i realiteten et
teologisk forsvar for at Israel som jødisk stat må opphøre å eksistere. Dette
pakkes ofte inn i ord om forsoning, barmhjertighet, og sympati med den svake.
Men den som støtter dette, bør også være ærlig om hva som er konsekvensene av
en slik teologi.
Er kristne sionister ubarmhjertige?
En spesielt destruktiv kritikk er påstanden om at
kristne sionister er ubarmhjertige. Det hevdes at kristensionistene tror på en
Gud som flytter mennesker og nasjoner rundt som brikker på et brettspill. Dette
fører til mangel på medfølelse med dem som lider, ettersom lidelsen da sees som
en del av Guds plan. Jeg er enig i at slike holdninger har eksistert – og
delvis fortsatt finnes – i enkelte miljøer. Det er et marginalt fenomen, men
det må likevel tas alvorlig, på samme måte som det må i andre kristne miljøer.
Men argumentet brukes ofte som en stråmann for å
underminere kristen sionisme som sådan. Dersom en kristen kan fremstilles som
ubarmhjertig – og han i tillegg rettferdiggjør sin ubarmhjertighet med
bibelvers – undergraves vedkommendes troverdighet. Denne kritikken dreper sunn
debatt – for hva en slik person mener, er likegyldig. Han ansees ikke som en
legitim samtalepartner.
Det finnes derimot ingen motsetning mellom troen på
en allmektig Gud som griper inn i historien, og medfølelse med dem som lider.
Snarere tvert imot – Guds inngripen i historien, inkludert den helt sentrale
utvelgelsen av Israel, er basert på at «så har Gud elsket verden» – hele
verden, uten forskjell!
Griper Gud inn i historien i dag?
Kritikere av kristen sionisme uttrykker ofte en
motvilje mot troen på at Gud helt konkret griper inn i historien. Dette er
problematisk.
Gud sier om seg selv at Han «fra begynnelsen
kunngjør enden» (Jes 46,10); Han bøyer kongers hjerter som vannbekker (Ordsp
21,1); bruker en hedensk hersker for å gjøre sin vilje (Jes 44,28), og Han
«avsetter og innsatter konger» (Dan 2,21). Dette er ikke en perifer idé, men et
sentralt bibelsk prinsipp – ofte med store politiske konsekvenser.
At Gud handlet slik i Det gamle testamentet, og
forutsa tilbakevendingen fra det babylonske fangenskapet, kan man nok innrømme.
Men at Gud fortsatt skulle handle på denne måten virker man forkaste. I alle
fall forkastes det kanskje mest opplagte eksempelet på akkurat dette i vår tid:
gjenopprettelsen av den jødiske staten. Men har da Gud forandret seg? Det er i
så fall et teologisk syn som skaper nye utfordringer.
At det jødiske folk fremdeles i dag bærer et
guddommelig kall som inkluderer en tilbakevending til landet, støttes av en
lang rekke bibelvers. Det er forankret i begreper som «en evig pakt» og «evig
kjærlighet», og i Paulus’ tydelige uttalelse om at «Gud har ikke forkastet sitt
folk» (Rom 11,1). Han angrer verken sine nådegaver eller sitt kall.
En anbefaling til
deg som leser dette til slutt: Bibelen sier veldig mye om Israel – les tekstene
og sjekk saken selv!
Vær OBS på at ALLE verdikronikker,
debattinnlegg, kommentarer og lederartikler ligger ÅPENT og GRATIS tilgjengelig
for alle på Verdinytt. Det gjør det enkelt å kommentere, lett å dele, som
dette.
Hva mener du?
Bruk gjerne kommentarfeltet litt lenger ned på
siden.
Velkommen som abonnent
Er du glad for at
Verdinytt gir deg innhold som opplyser, oppbygger og utfordrer? Velkommen
som Verdinytt-abonnent - bestill her