Guds folk er en provokasjon mot den moderne ideologiske staten

| Debatt

DEBATTANT: Bernt T. Oftestad, professor emeritus ved MF.Foto: Herman Frantzen

Bernt T. Oftestadprofessor emeritus, MF

Publisert 17.07.25 - 05:00

Del på FacebookDel på TwitterDel på e-post

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Hilde Sandviks kronikk i Aftenposten (05.07.2025) har fått flere gode svar. Fra dem som tilhører det liberale sendemokratiets kulturelle maktelite, er det naturlig å angripe kristne (og andre) som ikke vil innordne seg det nye sekulariserte enhetssamsamfunn. I følge liberalismens oppskrift er det nettopp slike «avvikere» som bruker «makt», og som derfor må uskadeliggjøres. Men hvordan er liberalismens eget forhold til maktbruk?

Om et samfunn skal bli styrt etter en moderne ideologi, må statsmakten stå i ideologiens tjeneste. I kommunistiske stater er det kommunistpartiets politbyrå som sitter med den absolutte styringsmakten. Nazi-Tyskland hadde i utgangspunktet en «dual stat», men statsmakten ble til sist totalt nazifisert. Ved en borgerlig revolusjon oppsto et liberalt samfunn, som raskt ble totalitært ved hjelp av en moderne statsmakt. 

Kulturtoppens uventa kristen-konspirasjon

I Norge ble på 1880-tallet den elitistiske embetsmannsstaten avløst av den demokratiske staten – folkelig og liberal. Straks ble det viktig å avvikle restene av den kristen-konfesjonelle enevoldstaten som opprettholdt statsreligionen som kultur- og samfunnsgrunnlag (Grl § 2). Denne sekulariseringsprosessen tok tid, men i 2012 forsvant statsreligionen og etter 2014 er ny statsform blitt etablert i Norge: liberal, demokratisk, (post)moderne og sosialdemokratisk. 

Vår moderne stat korrelerer med liberalismens livs- og samfunnsoppfatning. Det kommer særlig klart frem når vi ser at den opprettholder sin suverenitet og sitt maktmonopol ved å fremme «frihet og mangfold» ikke minst på det seksuelle område. Seksuelle minoriteter skal sikres likhet, frihet og mulighet for å strebe etter lykken på egne premisser. Derfor skal de «respekteres». Og barn og unge skal opplæres i denne samfunnsmoralen. 

Det handlar ikkje om tru – det handlar om makt

Statsmakten får hjelp til dette prosjektet av massemedia og visse organisasjoner. En viktig medhjelper er den Den norske kirke. Noen frikirker følger i den nye «statskirkens» spor. Det holdes ofte fram at seksuelle minoriteter lider på grunn av utenforskap, avvisning, ja fiendtlige holdninger fra omverdenen, og ikke minst fra religiøse miljøer av ulike slag. 

At denne minoriteten er blitt utsatt for vold, er åpenbart. Men hvordan skal det bekjempes? Hvilken virkning vil dagens politiske metode ha på samfunnet? Idag blir de som ikke godtar homokulturen, identifisert som «voldelige».

 Det ligger en sterk appell i lidelse. Møte med lidelse utløser forpliktelsen til å vise nestekjærlighet. Mange i vårt samfunn lider, av ulike årsaker og i høyst forskjellige livssituasjoner. Det er grunn til å spørre hvorfor lidelsen hos dem som praktiserer en avvikende seksualitet, er blitt særlig fokusert av statsmakten også ved beskyttende lovgivning. 

Maktkritikk trengst, Sandvik. Mistenkjeleggjering har vi nok av

Dette året har deler av den kritiske journalistikk vært særlig opptatt av de mange som lider under en lettere eller tyngre mental lidelse. Deres situasjon – særlig for dem med tunge lidelser – er ufattelig vanskelig og ødeleggende. Det kan ikke overses at dette også skyldes langvarig svikt fra statens side. Institusjoner er blitt nedlagt. Sengeplasser er forsvunnet. Det er bemanningskrise. Vi har i mange år stått overfor en kriseartet situasjon i helsevesenet som særlig rammer den psykiatriske delen. 

Bak denne bedrøvelige helsepolitikken ligger både ideologi og økonomi. Alle i samfunnet skal innlemmes i det store fellesskapet. Institusjoner som er for særlig utsatte og sårbare, bør det være minst mulig av. Samtidig er en slik politikk billig for det offentlige. Her er mye å spare. Vi ser at milliardene ruller helt andre veier. 

Tross intens gravejournalistikk og organisert motstand, er denne politikken uinteressant for statsmakt og den politiske elite og det apparat den har til rådighet. I valgkampen har dette tema ikke spilt noen rolle. Solidaritet med «skeive», er derimot en viktig sak. Toppolitikere kappes om å gå i Pride-demonstrasjoner. Dette har en grunnleggende politisk-ideologisk motivering. Den fører til at visse lidelser er uten betydning, mens omsorg for og beskyttelse av seksuelle minoriteter blir et overordnet politisk mål. Vi ser at ikke all lidelse er «politisk korrekt».

Den moderne stat søker alltid å unngå, om nødvendig fjerne eller suge opp i seg, institusjoner, politiske kollektiv eller frie fellesskap som befinner seg og virker mellom den og individet. Slike må uskadeliggjøres fordi de truer eller hindrer statens absolutte suverenitet i og over samfunnet. I vårt samfunn tar man i bruk «seksuelle minoriteter» til dette formål. De skal støttes og sikres mulighet til å bryte ned de institusjoner som kommer mellom statsmakt og individ. Det gjelder først og fremst ekteskapet og dermed familien, biologisk og organisk forankret i det seksuelle samliv mellom en mann og en kvinne. 

Den seksuelle relasjonen er naturgitt, men beror også på konsensus mellom partene. I en slik virkelighet har familien sin forankring. Og dette er en realitet som gjelder uavhengig av statens makt og organisering av menneskers liv. Seksuelle minoriteter lever i strid med natur, og når de skal lage en familie, må det skje på kunstig vis. De trenger hjelp fra medisinsk teknologi. På et eller annet vis blir man da avhengig av statsmakt. 

Ved siden av ekteskap og familie er det viktig for en moderne stat å bryte ned religionen, dvs. det praktiserende religiøse felleskap. Også religionen kan komme mellom staten og individet. I den religiøse kult, slik den utfoldes i og ved kristendommen, står mennesket i forhold til Gud ved Kristus og i Ånden ved tilbedelse og bønn. Det blir forent med Kristus ved Kirkens sakramenter. Dette er et fellesskap i og ved Gud. og det ligger utenfor og står over statens domene. Og det liv som leves etter Kristi forbilde og i pakt med hans bud, trenger ingen legitimering fra staten. Det er dessuten ofte i strid med statens vilje, noe vi har sett og ser ikke minst i vår tid.

Guds folk står under en høyere suverenitet enn den noen stat kan inneha. Kirken står under Ham som har all makt i himmel og jord. For den moderne ideologiske stat vil et slikt folk til sist være en truende provokasjon. Vi ser det idag. Bevegelse mot religionen – særlig blant unge – utløser angst blant deler av makteliten. 

Reagerer på Hilde Sandviks religionskritikk

liberalisme moderne stat den norske kirke hilde sandvik seksuelle minoriteter meninger