Hvorfor jeg elsker Israel og det jødiske folket

Mitt personlige vitnesbyrd

Jeg våkner morgen etter morgen med disse tankene. Nå er den morgenen kommet da jeg skal skrive det ned.

Stig Magne Heitmann

Teolog, tidligere faglig leder i Åpne Dører, og fast Verdikronikk-skribent

Publisert: 09.08.2025 kl 12:45

Sist oppdatert: 11.08.2025 kl 09:15

ANNONSE

Vil du ha GRATIS nyhetsbrev fra Verdinytt? Vi sender det til deg på e-post flere ganger i uka. Bli påminnet, opplyst, oppbygget og utfordret! Meld deg på her.

Bestill ditt abonnement på verdinytt.no/abonnement

Historien

Jeg er født i 1952, fire år etter den moderne staten Israels opprettelse og den første krigen de arabiske nabolandene førte mot Israel, syv år etter nazi-Tysklands Holocaust mot det jødiske folket, lenge etter at antisemittisme vokste fram og var en ødeleggende ideologi i Europa.

Som liten gutt kjente jeg ikke til alt dette. Jeg fikk vel heller ikke med meg de arabiske nasjonenes krig mot Israel i 1956, for på nytt å forsøke å utslette nasjonen.

1967

Men i 1967 skjedde to ting. Jeg hadde begynt å lese i Bibelen. Jeg leste om det ene «holocaust» mot Israel og jødene etter det andre. Om den egyptiske faraos forsøk på utslettelse av Israel, men også om Guds beskyttelse av det folket han hadde gitt løfte om til Abraham.

Jeg leste om de stadige angrepene fra Israels nabofolk og de mange krigene. Jeg leste om nord-riket Israel som ble bortført av assyrerne og tilsynelatende forsvant - ble assimilert blant mange folkeslag.

Jeg leste om jødefolket i sør, Juda, som ble bortført til Babylon, men som gjennom profetene - hele siste delen av Jesajaboken, Jeremia og Esekiel - fikk løfte om å vende tilbake til sitt land.

Jeg leste om perserkongen Kyros som hjalp jødene tilbake til sin elskede by, Jerusalem, og hjemlandet.

ANNONSE

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

Jeg leste Esters bok om et nytt holocaust-forsøk ved den onde Haman, men hvordan Gud reddet sitt folk ved dronning Ester.

Så hørte og leste jeg om den onde syrerkongen Antiokos som ville drepe alle jøder som ikke ville fornekte sin Gud, sin tro og sin kultur, men hvordan Gud reddet folket gjennom makkabeerne.

Og til sist leste jeg i evangeliene om romernes okkupasjon av Det hellige landet og lengselen etter å bli fri gjennom Messias.

Det andre som skjedde i 1967, var krigen arabiske naboland startet mot Israel i juni. Egypts president Nasser sa at Egypt skulle klippe Israel i to - det var bare noen kilometer bredt på det smaleste - og tilintetgjøre staten Israel. Alle nabolandene samlet seg mot Israel, og det måtte et under til for at Israel skulle kunne klare seg mot en uendelig større overmakt. Og det skjedde! Miraklene var overveldende og tydelige. Historiene er så sterke at ingen kan benekte dem.

1973

Så kom overraskelsesangrepet under jødenes helligste høytid, Jom Qippur, i 1973. Vi holdt pusten. Nå var det vel slutten på Israels eksistens? Men et enormt mirakel skjedde på nytt. Verden måpte. Hva er det med Israel? Er det en høyere makt som hjelper? Araberne mistet motet. De var ydmyket og knust.

Intifadaer

Israels fiender fant en ny strategi. Den ene intifadaen ble fulgt av den neste. Det ble ropt «fra havet til elven», som uttrykk for at alt landet mellom Middelhavet og Eufrat tilhører palestinerne, araberne og muslimene. Jerusalem skulle være arabisk og palestinsk.

Den gamle historien fortalte at landet tilhørte jødene, men nå var det politisk korrekt å si at det var palestinernes og arabernes, og muslimenes. Det ble påstått at Jerusalem og Tempelhøyden måtte være på arabernes og muslimenes hender, for der hadde Muhammed vært. Det er jo løgn og oppspinn. Det er en religiøs myte at Muhammed noen gang var i Jerusalem. All historie forteller at Jerusalem er jødenes evige hovedstad.

ANNONSE

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

Men muslimske bevegelser som Det muslimske brorskap/Hamas krever byen og landet som sitt. Den som benekter det, kjenner ikke charteret, religionen og ideologien. Hvis ikke Jerusalem blir befridd, æres ikke Allah.

Møte med jøder

Det andre som gjør at jeg elsker jødene, og gjennom dem Israel, er møtene med jøder. I 1976 ble min kone og jeg bedt om å lede arbeidet ved Israelsmisjonens senter i Oslo for overlevende etter Holocaust, Bet Abraham. Det var overveldende å møte de aldrende jødene fra Norge, Russland, Ukraina, Romania, Ungarn, Polen, Østerrike, India(!). Alle hadde ubeskrivelige traumatiske historier - som hjalp oss til å forstå at hele den jødiske befolkningen, også i Israel, bar på et kollektivt traume.

Ikke bare fra Holocaust i 1938-45, men en lang antisemittisk historie i hele Europa. Også antisemittisme og jødehat i deler av den kristne kirke. Fra Johannes Chrysostomos, paver, katolikker, ortodokse og Luther. Disse nye vennenes historier var så mange og så voldsomme at det var et mirakel at de levde. De psykiske sårene var fortsatt åpne, de var emosjonelt ødelagte. Min kone og jeg var i sjokk mange ganger når vi hørte dem fortelle. Men de verste historiene fikk vi sjelden høre. Det var for vanskelig.

Vi forsto at det ikke bare var våre jødiske venner i Oslo som bar på slike traumer, men alle jøder som hadde funnet sitt hjem i den nyopprettede staten Israel. De bar på et kollektivt traume, og måtte gjøre alt for at det ikke skulle skje igjen at noen skulle klare å utrydde dem. Jeg fikk høre flere historier, blant annet på Israelsmisjonens aldershjem Ebenezer i Haifa og Immanuelkirken i Tel Aviv. Menneskene der kom fra hele Europa, Russland og land i Nord-Afrika og Midtøsten.

Det traumet er ikke borte. Det ble på ny vekket 7. oktober 2023. Et kollektivt traume - trusselen om utryddelse, vitnesbyrdet om et djevelsk hat.

De forstår ikke

Europeere forstår ikke, nordmenn forstår ikke, regjeringen vår forstår ikke, NRK og andre medier forstår ikke.

Den unge generasjonen som veiver med palestinaflagg og roper «Fri Palestina» og «From the River to the Sea» forstår ikke.

ANNONSE

Artikkelen fortsetter etter annonsen.

Vi forstår ikke at den ideologien som Hitler og arabiske ledere var enige om, fortsatt lever. Vi forstår ikke at i de iranske ayatollahenes hat mot Israel og sionisme, ligger det samme djevelske hatet mot dette folket.

Kjærligheten til Israel og det jødiske folket

Jeg har undret meg over å se kjærligheten til Israel i mange nasjoner både i Afrika og andre steder. Ikke minst forunderlig å se kristne med muslimsk bakgrunn omfavne Israel og jødene. Disse nye kristne er befridd fra det muslimske hatet mot Israel. De har fått nye hjerter.

Jeg møter dem blant iranere, afghanere, arabere og somaliere. Jeg kan ikke benekte hva jeg ser. Kristne somaliere er stolte over å ha de samme fargene i sitt flagg som i Israels. De er stolte av å ha en stjerne i sitt flagg, liksom Israel har Davidsstjerne. Ofte bruker de løven som sitt som symbol - Løven av Juda - dekket av Israels flagg.

Jeg elsker også palestinerne, araberne og muslimer

Når jeg skriver slik, står ikke filosemittisme i motsetning til fobi og hat mot dem som hater Israel. Jeg er overbevist om at Gud elsker alle folk, også palestinere, arabere, muslimer. Og jeg venter på en ny dag da folkene lever i fred med hverandre. En tid med nye hjerter. Ja, også jøder og Israel trenger nye hjerter.

Vær OBS på at ALLE verdikronikker, debattinnlegg, kommentarer og lederartikler ligger ÅPENT og GRATIS tilgjengelig for alle på Verdinytt. Det gjør det enkelt å kommentere, lett å dele, som denne.

Bestill ditt abonnement på verdinytt.no/abonnement

Velkommen som abonnent