OVERLEVD: I stor grad skyldes det at midt i sin daglige omgang med muslimske naboer og styresmakter har de kristne klart å ivareta sin egenart som kristen kirke og en religiøs avstand til islam, skriver Dagfinn Stærk. Bildet er fra det muslimske Nord-Mosambik i 2018.Foto: Elisabeth Pflederer / KS arkiv

Jo Hegle Sjøflot i Areopagos skal ha takk for å ha svart på utfordringen fra Eivind Gjerde og Dag T. Elgvin om å utdype sitt innlegg om hvorvidt muslimer og kristne henvender seg til den samme Gud. Jeg skal ikke blande meg inn i meningsvekslingen dem imellom, men heller bringe inn et historisk perspektiv. Hvordan tenkte de kristne som første gang møtte muslimene, om deres tro og gudsbilde?

I min bok «Ansikt til ansikt. Islam på kristen jord» (Efrem forlag) ser jeg nærmere på akkurat dette, hvordan de kristne reagerte på muslimenes tro og islamske styresett. I første omgang var det ikke de religiøse forskjellene de kristne var mest opptatt av, men disse kom tydeligere fram etter hvert. Noe av det de da måtte ta stilling til, var disse to spørsmålene: Er både muslimer og kristne Abrahams barn og dermed i åndelig slektskap med hverandre? Og tilber både muslimer og kristne den samme Gud?

· Selv om muslimene regnet Abraham som sin stamfar, mente de kristne at muslimene hadde misforstått Abraham og det som hendte ham. Abraham var nemlig et forbilde på Kristus. Omskjærelsen pekte på den kristne dåpen. (Nesten-) ofringen av Isak pekte på Kristi død på korset. Slik var Abraham og andre gammeltestamentlige personer forbilder på Jesus Kristus. Den som ikke forstår det, misforstår Det gamle testamente.

· Når muslimene fremsa sin trosbekjennelse – Det er ingen gud uten Allah – mente de kristne at de bekjente seg til en Gud som var annerledes enn Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Ordene kunne til dels være like, men muslimene la noe annet i dem enn det de kristne gjorde.

Mye kan sies om de muslimsk-kristne relasjonene i de første århundrene etter Muhammeds død i 632. Men ganske treffende er vurderingen som er tillagt keiser Heraklion etter hans avgjørende tap mot muslimene: «Det er sant at de har lagt mørket bak seg i den forstand at de har avvist tilbedelsen av avguder og tilber den ene Gud. Men samtidig mangler de det fullkomne lyset ved at de ennå ikke har fått del i den fulle opplysningen som kommer fra vår kristne tro og ortodokse bekjennelse.»

I mange land har kirken overlevd 1400 års muslimsk styre. I stor grad skyldes det at midt i sin daglige omgang med muslimske naboer og styresmakter har de kristne klart å ivareta sin egenart som kristen kirke og en religiøs avstand til islam. Men hvis kirken på 600–900-tallet hadde hatt de samme holdningene som de Sjøflot målbærer, er jeg redd for at kirken ville ha bukket under som en kristen kirke for lenge siden. Og jeg regner med at det ikke var det som var Jo Hegle Sjøflots intensjon med sine innlegg.

Har islam noe i kirken å gjøre?

Som luthersk prest er mitt religiøse kroppsspråk noe stivere enn den religiøse majoritetens. Likevel er det mer enn vennligsinnet misunnelse som treffer meg når jeg ser troende falle på kne og be med pannen mot jorden.

Berørt av muslimers hengivelse, gudsfrykt og poesi, tar jeg meg i å jeg å tenke at vi egentlig er søsken. Dette stikker dypt hos meg. Jeg ønsker å være så positiv til islam som overhodet mulig. Kanskje handler det vel så mye om mine personlighetstrekk som min religionsteologiske kompetanse.

Jeg blir gladere av likheter enn jeg blir provosert av forskjeller. Lengsel etter harmoni kan dessuten støttes av følgende tanke: anerkjenner vi det vi har felles, vil rommet der uenighetene møtes, bli større. Sannheten trives bedre der alle kan gå med rett rygg.

Takk for Iftar-måltid i kirken

Det er ikke dermed sagt at islam bør inviteres inn i kirken. Jeg må innrømme at jeg mer enn én gang under min koranlesning har tenkt: dere gjør det ikke lett for meg... I likhet med andre religiøse tekster har Koranen utfordrende sider. Dypt problematiske, mener noen. Som kristen legger jeg særlig merke til avvisningen av treenighetslæren, ett av kjernepunktene i min tro.

Likevel er det mye jeg kan identifisere meg med: muslimene tror på én Gud. En nådig og allmektig skaper av himmel og jord, som har gitt seg til kjenne for oss mennesker for at vi skal kunne leve etter hans vilje. Åpenbaringen holdes høyt, og mange muslimer legger vekt på å underkaste seg også dens uforståelige bestemmelser, lik Abraham, vår felles stamfar.

Jesus tilbes ikke som Gud, men hedres som profet. Islam løfter frem det moralske liv, og de troende ærer Gud gjennom bønn, faste og almisser, mens de venter på dagen da Gud skal dømme levende og døde med rettferdighet.

Vi har altså viktige ting til felles. Det har variert i vår historie hvordan vi har forvaltet dette, for å si det forsiktig, men en utforskning av måter å være sammen på har også alltid funnet sted. Det bør vi fortsette med. Ikke bare fordi vårt fellesgods tilsier det og vår etikk krever det, men fordi vår tid trenger det.

Arbeid for enhet er en betennelsesdempende motvekt mot inflammatoriske herjinger som setter kulturens stadig mer overaktiverte immunsystem på prøve.

Brobyggingen kan gjerne strekke seg helt inn i våre hellige rom. Å komme tett på det praktiske, kroppslige uttrykket for tro er mer intimt enn å diskutere teologi. Utlevert til hverandre, konfronteres vi med vår felles sårbarhet, og respekt som risikerer noe stikker dypere.

Det er selvsagt ikke alt samspill det er dekning for. At Ordet ble kjøtt vil nok aldri klinge klokkerent i det muslimske øre, og Muhammeds endegyldige profetstatus vil neppe løfte kristne hjerter.

Trosforskjeller er viktige, ikke minst fordi språket for religionenes særtrekk former de troendes forestillingsverden og identitet. Det er dypt menneskelig å føle seg truet når dette utfordres.

Men teologisk sett er arbeid for fellesskap noe fundamentalt. Om vi lot behovet for dogmatisk enighet stå i veien for menneskelig enhet, ville det være å lefle med akkurat den bokstavtroskap Jesus advarer mot (og som all sunn religiøsitet frir oss fra).

Slik jeg leser evangeliene er det ingen ting som tyder på at sann tilbedelse avhenger av korrekt dogmatikk, som om min lutherske oppvekst skulle gi meg forrang hos Gud fremfor de millioner av andre troende hvis bønner er langt mer oppriktige enn mine.

Islam har ingen ting i kirken å gjøre

Dersom alt er skapt ved Kristus (Kol 1:16) og vi alle lever i ham (Apg 17:28), da er selv hvert minste sukk av lengsel stort, og hvert spede forsøk på tilbedelse grunnleggende sant og godt – også der hodet ikke har fått alle gudsattributter helt på plass.

Derfor, selv om gudsbildene ikke overlapper fullstendig, kan vi trygt be, tenne lys og lese tekster sammen med våre muslimske søsken. Vi adresserer ikke den samme gudsforestilling, men vi tilber den samme Gud; for det finnes bare én Gud, og han hører oss alle.

Når en imam tenner lys ved en bispeinnsettelse er ikke det religionsblanding, men tillit. Troen på treenigheten verken forminskes eller forvanskes av islams lære om én Gud, og troen på frelse i Jesus Kristus lever godt sammen med imamens bønn om rettferdighet og fred.

Med alle våre likheter og ulikheter strekker vi oss mot det samme mysterium, som overgår alt språk.

ULIKE MÅL: Bibelens Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, Allah er likegyldig til om menneskene havner i paradiset eller helvete, skriver Gjerde og Elgvin.Foto: Adobe Stock

3. april hadde Jo Helge Sjøflot innlegget «Har islam noe i kirken å gjøre?» i Dagen. En av konklusjonene hans var at muslimer og kristne «tilber den samme Gud, for det finnes bare én Gud».

Han underskrev som «prest i Areopagos». På nettsiden til Areopagos finner vi ikke noen redegjørelse for Areopagos' teologiske ståsted. Derfor vil vi gjerne vite: Mener Areopagos at Koranens Allah er samme åndsvesen som Bibelens Gud? Hvordan forklarer dere eventuelt det?

I tillegg til forskjellene vi beskrev i forrige innlegg, vil vi trekke fram noen andre kjennetegn på at Gud og Allah ikke kan være den samme:

1. Den ene sanne Gud har ikke to menneskesyn. Bibelen: Alle mennesker har samme verdi. Koranen: Muslimer står over ikke-muslimer, og menn står over kvinner.

2. Den ene sanne Gud har ikke to forskjellige mål for menneskene. Bibelens Gud vil at alle mennesker skal bli frelst, Allah er likegyldig til om menneskene havner i paradiset eller helvete, «Allah veileder hvem han vil (til paradis), og villeder hvem han vil (til helvete).»

3. Den ene sanne Gud har ikke to forskjellige frelsesveier. Bibelen lærer at frelsen blir gitt av nåde ved troen på Jesus Kristus. Islam er en gjerningsreligion og krever lydighet mot Allahs vilje. Selv da har en muslim ingen visshet om han kommer til paradis. Han kan bare håpe på det uansett hvor fint liv han har levd.

4. Den ene sanne Gud har ikke etablert to ulike etiske systemer. Bibelen slår fast nestekjærlighet som universell etikk; 3. Mos 19,18, jf. Matt 22,36. Koranen er tvetydig: I Mekka-perioden var det en universell etikk, men i Medina-perioden finner vi en dualistisk etikk: Du skal være vennlig mot muslimer, men hard mot ‘vantro’.