«Fjellet er vakkert og fjorden er rik» var Anne Enger Lahnstein sin avslutningsreplikk da striden sto om Norges forhold til EU i 1994.

Hun pekte på landet vi elsker. Og ikke minst på Grunnlovsdagen, da bjørken står lysegrønn, og det korsmerkte flagg i rødt, hvitt og blått vaier over de fleste hjem, er det umåtelig vakkert. Fra balkonger, fra høye flaggstenger i grønne hager, fra alle offentlige bygg, fra kirker og bedehus, og i alle barnehender stråler det korsmerkte flagget. Og ja, vi elsker det.

Vi opplever det igjen, og gledes ved synet av Norge. Og vi undres over den stadig gjentagende debatt om vi skal «outsource» selvråde-retten ytterligere.

Hva har andre land som er bedre enn vårt, når det gjelder ressurser? Hvis vi ikke klarer å styre oss selv, vil virkelig ikke andre gjøre det bedre.

Vi har «outsourced» for mye. Selv våre flinkeste gründere og forretningsfolk.

Vi har også sendt vannkraften vår ut av landet, på en måte som fører til dyrtid og trange kår for dem som har minst blant oss.

Vi holder på å avfolke Norge også. Selv om vi har en stor invandring blir det født alt for få barn til å ha en bærekraftig utvikling.

Alle vet det. Men i stedet for å «gullforgylle» mødre som tar imot barnet sitt, slåss de for at en skal kunne drepe barnet under mors hjerte, helt til barnet så å si er levedyktig som tidligfødt. Det virker som det er blitt en besettelse for mange av folkets kårne.

Men det rokker ikke ved at landet er vårt. Og det rokker ikke ved at 1814 var viktig. At selvråderett er viktig. At eiendomsrett er viktig. At frihet er viktig.

Eiendomsretten styrkes. Retten til liv gjeninnføres for det ufødte barn, og knesettes som en rett for alle.

Vi feirer vår grunnlovsdag mens krigen raser både i Ukraina og i Gaza/Israel. Vi gråter for dem som lider og ber til Herren om at fred og frihet fra terror igjen skal bli virkelighet.

Men det gir oss også grunn til å takke for å kunne synge «Ja vi elsker», og «Gud signe vårt dyre fedreland» av full hals.

Noe av det mest vemmelige som nå skjer i Norge, så vel som i verden, er den økende antisemittisme. Så denne 17. mai tar jeg på meg en davidsstjerne, når jeg pynter meg til dagen.

I de aller fleste TV-programmer undertegnede deltar i, har jeg davidsstjernen som smykke om halsen. Gjør du det, er det som når Danmarks konge under krigen tok den gule davidstjernen på seg. Slik proklamerte han at i Danmark var jødene danske – og at han var deres konge og solidarisk med dem.

Min davidsstjerne er en bekjennelse av solidaritet med jødene som er de som er angrepet i Midtøsten.

Vi takker Gud for Grunnlovsdagen. Vi feirer den 17. mai. Vi synger frihetssangene. Og vi ber for det krigs-trøtte folket i Gaza – men først og fremst for Israel.

Langsomt ble Norge vårt eget, er tittelen på boken Sverre Steen har skrevet om Norges historie fra de første nordmenn og fram til riksforsamlinga på Eidsvold i 1814

Og tittelen betegner i stor grad kristningen av Norge fra kanskje så tidlig som 500-tallet via Moster i 1024, Gulating, Eidsivating, Frostating, Borgarting, via misjonslandet Norge og til i dag og menigheten Sion Molde, 34 nasjoner samlet om Guds ord.

Selvsagt ikke så mye for å ha en kristen tro. Vekkelsen er i dag størst der kristen tro møter forfølgelse.

Men en vakt nasjon, et folk som søker Gud, vil lage lover som støtter opp om de 10 bud.

Jeg har sagt det før. De ti bud er ingen tvangstrøye for land og folk. Det er en helsetrøye.

· De har skapt helsevesen, skolevesen, trygghet for liv og eiendom, for alderdom og i tider med sykdom.

Boken Hva om ikke Jesus var født, viser dette tydelig. Og Norge IDAG slår dette fast, hver uke, hele tiden med forskjellige eksempler.

Jeg må derfor si at det er dags å bli abonnent – hvis du leser dette uten å være det.

Send SMS med prøve til 2030. Navn, adresse, e-post, og du kan glede deg til avisen hver fredag, og daglig på nett – eller ta kontakt med undertegnede.

Vi har, som kristne, et ansvar for å opprettholde det kristne hegemoniet. For det er godt for menneskene.

Vi opplever at det rammeverk som fedrene skapte, rakner. Det blir tatt bort. Hvorfor?

Man skjønner ikke at kutter vi båndene til Bibelen, så blir vi som avskårne blomster.

Ikke minst Vishal Mangalwadi redegjør tydelig for det i sin bok «Boken som skapte din verden»

Har vi ikke normer som hvert enkelt menneske føler seg forpliktet på, trenger vi kontrollerende politimakt for å beskytte liv og eiendom.

Vi har valget mellom verdisamfunn eller politisamfunn. Vi har valget mellom å bygge Norge på fjellgrunn eller på sandgrunn.

Anita Apelthun Sæle:

Hvis jeg var KrF-leder

Konservative partier vinner valg i hele Europa nå. Det skulle gi håp for KrF, som har vært nede i 2 prosent på gallup og gjør et borgerlig flertall usikkert.

Partiet Konservativt har vært oppe i 1,6 prosent. De to partiene burde inngå valgallianser for at kristenfolkets stemmer ikke skal gå tapt.

Jeg tror at det er mulig å reise kjerringa. Men da må man begynne å snakke om politikk. Hva en vil gjøre annerledes enn andre partier. Det må bli andre boller enn å plage Bollestad.

Hvis jeg var leder, ville jeg foreslått i høstens triste abortdebatt at kvinner som føder et barn får kr. 100.000 satt inn på en egen pensjonskonto – gjerne i Oljefondet, med suveren årlig avkastning. Dertil trenger hun ett års lønn – og kontantstøtte til barnet er minst tre år.

Kvinner som får barn, taper ofte i karriereløpet, og færre barn blir født enn det som sikrer Norges demografiske overlevelse. Kvinner som får barn, bør derfor bli gull-pensjonister, ikke minstepensjonister.

Så ville jeg arbeide for at alle skolebarn skal få samme støtte, også til skolebygg. Det er absurd at friskoler som leverer de beste resultater, blir stygt diskriminert.

Jeg ville kutte formueskatten og ønsket alle sveitsboerne velkommen hjem for å bygge Norge. Utenlandske eiere av norske bedrifter har ingen formuesskatt. Norske eiere må få samme vilkår.

I tillegg ville jeg fjerne alle skatter uten proveny, og ta opp igjen saken om et enklere Norge.

Jeg ville jobbe for å trekke tilbake anerkjennelse av en «palestinsk stat», som ut fra gallup vil bli styrt av terrorgruppen Hamas.

Jeg ville arbeide for å melde Norge ut av EU-medlemskap på strøm, med den dyrtid, inflasjon, høye rente og boligkrise som følger med.

Dessuten ville jeg åpne opp igjen for aupairordning og utvide den til å gjelde for eldre som trenger hjelp i hjemmet. Eldrebølgen kan knuse velferdsstaten, og en slik ordning vil være redningen.

Jeg ville slåss innbitt for at vi bygger veier med lån i Oljefondet. Firefelt langs kysten fra Kristiansand til Trondheim og fra Bergen til Oslo som første steg. Og jeg ville starte umiddelbart på alle strekninger der utvidelsen kan skje i utmark og på statsalmenning. Har vi ikke ledig kapasitet i Norge, ville jeg hente inn arbeidskraft fra utlandet og unngå inflasjon og lønnsspiral.

Og selvsagt ingen utvidelse av fosterdrapet, som desimerer Norge på 100 år . Slike kampsaker burde bety seier, men ilden må tennes på ny.

Les også:

Nøkkelord

Anita A. Sæle:

Vi er rike som Krøsus, men det kan være en farlig posisjon for et folk. Vi kan begynne å slappe av, slik at flere og flere synes at «å ligge i grønne enger» er den mest behagelige posisjon – også utover ferien. Spørsmålet er om vi lider av det som i økonomien kalles for «hollandsk syke».

«Hollandsk syke er et økonomisk problem et land får når landet som følge av eksport av en naturressurs har avindustrialisert mer enn det som viser seg å være forenlig med langsiktig næringsstruktur», leser vi på Wikipedia.

Vi skjønner hvorfor Norge er en aktuell pasient. Vi selger råvarer som varmt hvetebrød: Olje, gass, fisk og ikke mist strøm. Og det som før var et komparativ fortrinn for Norge er nullet ut ved at vi har EU-priser eller rene verdenspriser på vårt eget «gull».

Debatten på NRK tok opp problemet i en sjelden informativ diskusjon mellom økonomer og politikere i forrige uke. Bakgrunnen var en ny bok «Landet som ble for rikt» av økonom, tidligere leder av McKinsey i Norge, Martin Bech Holte.

Les også:

The Economist brukte begrepet «hollansk syke» første gang i 1977. Det var i forbindelse med at Holland fant store mengder naturgass på 60-tallet, og brukte pengene til ekspansjon i offentlig sektor, ikke til øket produktivitet og vekst – med avindustrialisering som resultat.

Ser vi det i Norge? Svaret er ja, og politikerne gjør vel i å ta hensyn til det som kom frem i Debatten. Erna sa det forøvrig best, og lot Høyre finne tilbake til seg selv: Vi må skatte mindre og skape mer.

· Skolen er for dårlig, selv om vi bruker mer penger og har relativt flere lærere enn andre land, er vi på bunn i karakter-målinger.

· Offentlig sektor er forvokst, og konkurranse nesten ikke-eksisterende. Vi bruker eksempelvis dobbelt så mye pr. hode som Finland.

· Oljepengebruken skaper ikke industrivekst og effektivitet. Og heller ikke infrastruktur som kreves for et moderne samfunn.

Skattelette for hele beløpet som kan tas ut fra oljfondet årlig, ut fra handlingsregelen kan være bedre.

Problemet Norge har, smittet av den hollandske syke, forklares mer presist slik: Vi er blitt et land som må reindustrialisere som følge av at økonomien er avindustrialisert mer enn det som er forenlig med en langsiktig næringsstruktur. Vi er blitt en tjene-steytende råvareleverandør.

Men hva hører man fra sentralbanksjef og politikere? Jo, at Norsk økonomi går så det griner. Statsministeren sa like etter årsskiftet at «Norge ligger i verdenstoppen i produktivitet, sysselsetting og eksport.»

Han tror det sikkert, men Norge er mer enn Oslo og oljeindustri. Og de små bedriftene som skaper arbeidsplassene våre knekkes av strømutgifter, renter, valuta og formues-skatt. Røde tall er vanligere enn Støre tror. Og enda verre er det for den frivilllige sektor, kirker og bedehus, selve samfunnslimen. Og de er ikke ekstragavante, hverken på lønn eller ekstragoder.

Norge går ikke på skinner, kjære Støre. Mange parametre peker nedover, og de som skal stå til tjeneste i stat og kommune skaper ofte vanskeligheter, mer enn løsninger. Arrogante nei koster den arbeidende mann og kvinne og uendelig mange forsinkelser med påfølgende fordyrelser, preger det offentlige.

Bech Holte har klart å sette fyr i debatten – og det er bra. Med grafer og harde fakta tas luften ut av den nasjonale livsløgnen om at alt er såre vel.

Det skal god rygg til å bære gode dager. 350.000 går til kiropraktor i Norge

Norge er forskånet fra alle store kriser og katastrofer. Hvor lenge kan det vare?

Geir Rakvaag

Å være født i Norge er som å ha vunnet i Lotto sies det ofte. Eller, av og til, i alle fall. Men det er feil. Lotto er bare lørdager. Å være født i Norge gjør flaks til en hverdagslig sak for mange.

Å være født i Norge, det er å få meldingen om at skatteoppgjøret er klart en mandag, og ha en formue til gode. Kanskje ikke ren flaks hvis man er god i skatteplanlegging, men igjen, i alle fall... Å være født i Norge er å ha råd til å satse store summer på kryptovaluta en tirsdag, og konstatere på onsdag at alt ennå ikke er tapt.

Andre leser også:

Stor amerikansk fagforening dropper støtte til presidentkandidat

Å være født i Norge er som å endelig orke å rydde på loftet en torsdag, og finne ut at Munch malte enda et eksemplar av «Skrik». Fredag er russelåten du laget på tull spilt ti millioner ganger på Spotify, og du kan vente deg enda noen hundre kroner på kontoen i løpet av året.

Lørdagen kommer altså denne Lotto-greia, og gjerne en ekstragevinst for dem som leverer tippelappen inn hver uke. Nå er det forresten også et uendelig antall andre veddebyråer det går an å støtte økonomisk, så vinnersjansene vil ingen ende ta.

Søndag bør vi hvile fra all denne flaksen, ellers kan det gå oss ille. Det skal god rygg til å bære gode dager, heter det visst. Over 50 prosent av alle voksne i Norge har ordentlig vondt i ryggen i løpet av et år, og 350.000 går til kiropraktor. Jeg tenker igjen på VG-tegner Roar Hagens nisseluenordmann på sofaen som stønner «nå er jeg så mett at jeg begynner å bli alvorlig irritert».

Kari Bremnes stilte forleden et spørsmål på Twitter om hvordan vi nordmenn ville være som flyktninger. «Hva vi hadde tålt, liksom. Mange av oss er godt vant», skrev hun. Svarene var for det meste ikke optimistiske. Uansett hvor ille det er rundt i verden koker debatten i Norge ned til de høye prisene på drivstoff. Nordmenn er de eneste som kan juble over stigende oljepriser, og samtidig klage over at bensinprisen også går opp. Vi kan ikke bare gi bort disse økte oljeinntektene til hardt rammede land heller, fordi… fordi… ja, fordi! Forklarer det senterpartistyrte Finansdepartementet.

Flaksen vår i livet er så enorm at den får Fetter Anton i Donald Duck til å ligne på «Den uheldige mannen» i visa til Thorbjørn Egner. Men kan den vare evig? Må ikke vi også før eller siden oppleve en katastrofe? Denne uka kommer denne spalten direkte fra Ytre Sunnfjord, som nettopp ble rammet av det sterkeste jordskjelvet i Norge på 30 år. De færreste fikk forstyrret nattesøvnen. Når flyalarmen går et ganger i året vet vi at det er en øvelse. Ingen fare, selv om det står «AKKURAT NÅ: Derfor uler sirenene» i krigstyper øverst på nettavisene. Mens folk i Ukraina søker tilflukt på T-banestasjoner blir jeg ute av meg av irritasjon fordi T-banetoget til Nydalen kommer 15 minutter for sent. La meg bare til slutt minne om at å vinne stort i spill er basert på at de fleste andre skal tape.

___________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________________

Finn Jarle Sæle:

Den nye pensjonsalderen – i en døende abortstat?

Amerikas fremste businessforeleser, Peter F. Drucker, sa at den nye pensjonsalderen Vesten må bli 80 år i framtiden. Grunnen til det er at vi bare føder halvparten av de barn som trengs. Det er alvorlig. Vi skulle hørt på våre Ja til Livet-prester i tide.