Foto: iStock

Juleandakt av Alv Magnus:

To alternativer

Alt var avgjort for lenge siden. Langt, langt tilbake i tid. Ja, før begynnelsen. Tidspunktet for det som skulle hende, var sentralt i planen. Stedet var naturligvis også bestemt. Aktørene valgt ut. De var avgjørende viktige. Ikke minst; alt måtte være i samsvar med det som var forutsagt. De historiske forbilder var heller ikke uten betydning.

Alv Magnus

Forfatter og tidligere leder for Ungdom i Oppdrag

Publisert: 24.12.2025 kl 12:12

Først gjaldt det han som skulle jevne veien, han som var forløperen. Hans ankomst ble varslet i tempelet av en navngitt herold. Så kom turen til den unge kvinnen. Samme budbærer. Hun var åpen. Forberedt av Gud, uten at hun selv var det bevisst. La det skje meg som du har sagt, var hennes gjensvar til den besøkende.

Mannen hennes følte seg avvist. Såret. Han kunne ikke fatte at hun var blitt svanger. At hun hadde vært sammen med en mann. Hun virket så ærbar. De var ennå ikke gift, men hadde gitt hverandre løfter på at det skulle være de to for resten av livet.

Gud var ikke overrasket. Ei heller uforberedt. På ny ble en engel sendt. Denne gang var det nattetid, til mannens sovekammer. Hun hadde slett ikke vært utro. Det var budskapet. Dermed var forsmedelsen borte, anklagen også. Hjertet ble i stedet fylt av undring, ja, beundring. Aldri hadde han vært så inntatt i henne som nå.

Men Gud måtte orkestrere omstendighetene. For fødselen kunne ikke skje på hjemstedet. Den måtte finne sted i byen der deres forfader kom fra, heltekongen David. Alt måtte stemme med det som var uttalt av profeten. Det han hadde sagt, hadde Gud forpliktet seg på å oppfylle. Gud er trofast. Alltid! Det er hans vesen og karakter. Derfor kunne profeten og alle som hadde den rette innstilling, sette sin lit til ham. Det som ble sagt, kom til å skje.

Gud beveget herskeren i verdensriket til å gjøre et dekret som førte til at mannen og den høygravide kvinnen måtte forflytte seg, nettopp til den utpekte byen. Alt Gud gjør er preget av presisjon. Selv tilsynelatende tilfeldigheter blir viktige deler av Guds plan.

Slik gikk det. Betlehem ble fødestedet for frelseren. Han var Davidsønnen som skulle komme. Hvorfor skulle han komme? For å ta seg av våre motstandere som var for mektige for oss. Vårt dilemma var uløselig.

Vi ville være frie, men maktet det ikke. Ingen form for akrobatikk, hverken i bokstavelig forstand eller i overført betydning kunne gi oss friheten vi lengtet etter. Vi var bundet. Bastet og bundet. Ettertrykkelig. Hvem skulle kunne fri oss?

Gud så. Gud hadde iakttatt menneskets opp-rør, og sett hvilken hjelpeløshet mennesket nå sto overfor. Han visste råd. Han ville ikke nøye seg med å tale; lokke og advare. Menneskets kvaler kom både innenfra og utenfra. Trossen ble tragedien.

Gud kom til unnsetning på en måte ingen kunne fatte og forutse. Gjennom et lite, forsvarsløst barn, skulle befrielsen komme. Han kom for å beseire indre og ytre fiender. Ikke nok med det. Han ville noe mer. Han ville innlemme mennesket i sin egen familiekrets. Han ville introdusere oss til sin Far. Han ville adoptere oss som sine søsken. Slik at vi kunne få ha hans Far, også som vår.

Et mysterium. En eventyrlig fortelling. Som alle gode eventyr, har det en happy ending. Bare det at fortellingen er mer enn et eventyr. Fortellingen er sann. Den er blitt gjenfortalt til stadig nye generasjoner. Også til vår. Den er troverdig, som millioner gjennom historien har fått erfare.

Hvordan blir jeg så en del av fortellingen? Tro den. Ta imot barnet. Han som kom. Og som skal komme igjen. Om du skal få del i varmen i favnen til Far og kjenne hans godhet og gunst, er det bare å legge seg vid åpen og ta imot i dypet av sitt indre. Hvordan tar man imot i sitt indre? Bekjenn at du vil ha ham. Inviter ham inn. Det er bare slik en blir innlemmet i Guds familie.

Er det ydmykende å erkjenne at man ikke er fri? At man er tom, selv om man skaffer seg alt? At man ikke fikser livet som man skulle ønske? At man har forbrutt seg? Gått på kompromiss med det en visste var rett? Forurettet andre og selv lidd skade?

Ja! Selvsagt. Å innrømme eget nederlag og eget trass, sitter langt inne. Men å avvise redningen som tilbys, innebærer at man for evig og alltid må leve med ondskapens mørke kval. Det er bare disse to alternativene. Det store og skremmende er at valget er ditt!

God jul!