Kristendom og postmodernisme – rivaler eller speilbilder?

| Debatt

EKKO: Postmodernismen kan aldri forenes med kristen tro, men den kan fungere som et speil, skriver Per-Arne Isaksen.Foto: Adobe Stock

Per-Arne IsaksenBergen

Publisert 10.10.25 - 10:56 Sist oppdatert 10.10.25 - 10:56

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

I norsk offentlighet fremstilles kristendom og postmodernisme ofte som motpoler. Den ene hevdes å stå for absolutte sannheter, den andre for relativisme. Den ene for stabilitet, den andre for oppløsning. Men en slik dikotomi forenkler virkeligheten og gjør at vi mister av syne de egentlige spørsmålene: hva er sannhet, og hva gir mennesket mening?

Kristendommens fortelling 

Kristendommen hevder at sannheten er gitt i en personlig Gud som har åpenbart seg i historien. Fra kirkefedrene som Augustin til moderne tenkere som C.S. Lewis finner vi den samme grunnideen: mennesket mottar sannhet, det skaper den ikke selv. Identitet og mening blir dermed ikke først og fremst et selvprosjekt, men en deltakelse i en større virkelighet, forankret i skapelse, inkarnasjon og frelse.

Postmodernismens fortelling 

Postmodernismen vokste fram som et kritisk korrektiv til modernismens tro på fornuft, fremskritt og universelle narrativer. Filosofene Jacques Derrida, kjent for dekonstruksjonens idé – at mening alltid er utsatt og aldri helt nærværende, Michel Foucault, som analyserte hvordan sannhet alltid er knyttet til makt og diskurser, og Jean-François Lyotard, særlig kjent for å avvise «de store fortellingene» (metanarrativene), stilte spørsmål ved makten i språk, institusjoner og vitenskap. 

Jean Baudrillard gikk enda lenger og hevdet at vi lever i en «hyperrealitet» der tegn og bilder ikke lenger peker på noe virkelig, men bare henviser til hverandre. Dette ser vi i vår egen tid, der virkeligheten ofte formes mer av sosiale medier enn av faktiske hendelser.

Når fortellingene møtes 

Sett utenfra kan dette se ut som en frontlinje: kristendommen hevder en absolutt sannhet, postmodernismen hevder at alle sannheter er relative. Men egentlig handler begge forsøkene om samme problem: hvordan kan mennesket leve meningsfullt i en verden der sannhet og identitet stadig er under press?

Kristendommen svarer: ved å forankre seg i Gud, den ytterste virkelighet. Postmodernismen svarer: ved å avsløre maktstrukturene som skjuler seg bak enhver påstått sannhet.

Speil i kulturen 

Når vi vender oss mot kunsten, finner vi et interessant møte mellom disse to fortellingene. Postmodernismen elsker speilet – refleksjonen, gjentagelsen, det uendelige spillet mellom tegn. Kristendommen, derimot, ser speilet som et bilde på menneskets begrensede erkjennelse: «Nå ser vi som i et speil, i en gåte» (1 Kor 13,12). 

I dette møtet oppstår noe dypt menneskelig: lengselen etter det sanne speilbildet. 

Tenk på litteraturen: hos Dostojevskij brytes mennesket mellom frihet og sannhet. Hos Camus og Sartre oppløses meningen i eksistensens absurditet. Hos Simone Weil møter vi derimot et sjeldent lysglimt – troens paradoksale erkjennelse av at den dypeste frihet finnes i å overgi seg.

I musikken finner vi det samme spennet. På den ene siden John Cage, som med sitt verk 4’33” gjorde stillheten til et uttrykk for relativismens frihet: alt kan være musikk, også fraværet av lyd. 

På den andre siden Rachmaninoff, som i «Zdes’ khorosho» (Op. 21, nr. 7) komponerer en uforglemmelig melodi til et dikt av Glafira Galina, hvor siste linje i diktet avsluttes med ordene: «Her er bare Gud og jeg.» 

Mellom disse to ytterpunktene – det meningsoppløste og det gudsmettede – ligger hele den moderne erfaringen av å søke mening.

En gjensidig utfordring 

I stedet for å avvise hverandre, kan kristendom og postmodernisme fungere som kritiske speil: 

– Postmodernismen minner kirken om faren ved å gjøre evangeliet til et maktinstrument eller en kulturell identitetsmarkør. 

– Kristendommen minner postmodernismen om at kritikk og dekonstruksjon alene ikke kan bære – mennesket trenger håp, en virkelighet som er større enn oss selv.

Speilbilder 

Postmodernismen kan aldri forenes med kristen tro, men den kan fungere som et speil – et urolig ekko av vår egen lengsel etter mening. Ved å konfrontere oss med relativismens mørke og maktens språkspill, tvinger den oss til å gjøre klare valg. 

Nettopp i dette møtet finner kristendommen sin stemme på nytt: som vitnesbyrdet om at sannhet ikke er en konstruksjon, men en gave. Dermed er kristendom og postmodernisme ikke bare rivaler, men også speilbilder – to fortellinger som i sitt sammenstøt avslører menneskets dypeste behov for en virkelighet å gå ut fra.

Troja ved porten: To samtidige forfølgelser – sverd i sør, språk i vest

postmodernisme debatt identitet sannhet kristendom meninger