Kristenvekkelsen er ikke høyrebølgens barn 

| Debatt

TRO: Kristendommen var aldri ment å være et partiprogram, skriver Rania Melissa Louhibi.Foto: Privat

Rania Melissa Louhibistyremedlem av FAKS (Foreningen for alle konservative studenter)

Publisert 02.10.25 - 07:30

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

I mitt hjemland, Algerie, har hundretusener de siste årene vendt seg fra islam til kristendommen – vel vitende om at konvertering kan koste både frihet og trygghet. I Kina møtes millioner i hemmelige huskirker, mens bibler smugles inn ulovlig grunnet den strengt kontrollerte distribusjonen. Den samme vekkelsen skjer, riktignok mindre dramatisk, i Europa og Norge. Her i Vesten tolkes den gjerne som en understrøm av høyrebølgen. Men hva kom først – politikken eller frelsen?

På en hotellbar denne uken sitter jeg ved siden av en godt beruset gjeng på afterwork. Dessverre for dem spør de hva jeg skriver om. Kristendom, svarer jeg. Stemningen skifter. «Driver folk fortsatt med det», spør en, halvt hånlig. «Jeg hater religion», sier en annen, som om det hadde ligget klart på tungen en stund.

De levde tross alt sin ungdom i ateismens tidsalder, da religion ble stemplet som historie. Nietzches «Gud er død» ble slagordet. Selv kristne miljøer fikk et nytt stempel: «kulturell kristendom» – en høytidelig merkelapp for dem som ville beholde tradisjonene uten å assosieres med motkulturen. Et slags konservativt kompromiss: tradisjon uten tro.

Det som slo meg, var at ingen av dem kunne forestille seg at troen finnes. For dem var kristendommen redusert til et verktøy for politikk og sosial kontroll – fra abort og pride til krig og gamle kjønnsroller. Karikaturen var nesten komisk. Tror de virkelig bedehusene brukes til politisk konspirasjon om verdensovertakelse og tradwife-revolusjon?

 Nietzsche tok feil. Gud lever i beste velgående.

Etter en lang tirade om religionens dogmer dytter jeg trøtt og mildt oppgitt inn en anekdote: Si en mann blir satt i fengsel, vekk fra dogmer og politikkens strenger, og finner troen alene i cellen sin. Den gir ham fred, mening og identitet. Er det da systemene som virker på ham – eller håpet? Og kan en slik grunnform for kristendom, utilskitnet av menneskeskapte regler og politisering, egentlig være noe negativt?

Mange unge avviser i dag «religionen» som system. De søker relasjon til det guddommelige over religion. De vil ikke bære historiens tilskitning, lastet med tusenvis av år med konflikt og maktspill. De bryter med dogmene og går rett til kilden. Svarene ligger i åndeligheten, ikke i doktriner og teologiske disputter. 

Har økt interesse for tro sammenheng med bønneinitiativ?

Zoomer du inn på individnivå, finner du hundretusenvis av særegne historier. Kvantitativ forskning kan ikke fange opp hvorfor noen velger tro, fordi tro ikke er et statistisk fenomen, men en personlig erfaring. Hver uke møter jeg akkurat disse menneskene som kommer til kirken for første gang. De peker på troen – ikke på høyrebølgen, Charlie Kirk eller Sylvi Listhaug som grunnlag for omvendelse. Troen tilbyr nemlig noe en hel generasjon søker etter: å slippe byrden av å måtte bære alle svar selv. 

Kristendomsbølgen forklares ofte som en del av den konservative vekkelsen. Men unge går ikke til troen fordi høyresiden er i vinden. De går til troen – og finner deretter en moral som kan ligne konservative verdier. Konservatismen kan være en politisering av kristne overbevisninger, men kristendommen står stødig uten politikken. Mer enn noe, er det et politisk fristed, hvor en felles moralsk forankring samler mennesker i et samfunn som stadig vakler under polariseringens trykk.

Når Charlie Kirk blander bibelvers og MAGA-retorikk, eller når Trump diskuteres som en kristen skikkelse, snakker vi ikke lenger om tro – men om politikk. Det er ikke kristendommen som trenger Trump; det er Trump som låner kristendommens glans.

Derfor er det feil å forklare vekkelsen som en del av høyrebølgen. I fengselsceller i Nord-Afrika, i huskirker i Kina og i små norske bedehus skjer det samme – uavhengig av partilinjer.

Pauline (17) og Matheo (18) merker The Send-effekt: – Rått at de kommer til oss

Kristendommen var aldri ment å være et partiprogram. «Gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud», står det i Bibelen. Troen er ikke kalt til å krangle eller skape splittelse for politikkens skyld.

Ja, debattene om abort, pride og sekularisering bygger politiske lag over troen. Men å redusere Bibelen til en grunnlov for kulturkamp er å overse alle sidene som handler om nestekjærlighet, fred og bønn.

Akademiske analyser kan telle og kategorisere, men de kan ikke gripe det som ikke kan måles, veies eller bevises. Likevel finnes det – i fengselscellene, i huskirkene, i vitnesbyrdene fra mennesker som sier de har funnet håp der alt annet sviktet.

Så dissiker, analyser og forutsi kristendommen så mye dere vil – bare ikke glem essensen: tro, håp og kjærlighet. En ting er hvert fall klart: Nietzsche tok feil. Gud lever i beste velgående.

Ny Alpha–serie: – Møter ungdommens behov

ungdom vekkelse meninger politikk tro konvertering høyrebølgen debatt kristendom