Marius Mjaaland om farens død: – Jeg havnet i en bunnløs sorg

SAVN: Marius Mjaaland er prest, teolog og professor i religionsfilosofi ved Universitetet i Oslo. Han kjenner fortsatt på savn etter faren som gikk bort i 1992.Foto: Sindre Deschington

Da Marius Mjaaland mistet sin far som ung, ble sorgen altoppslukende. I dag bærer han både et håp om gjenforening og en tro som gir døden en dypere mening.

Gunnhild LønningJournalist

Publisert 19.09.25 - 07:11 Sist oppdatert 19.09.25 - 07:11

I 1987, da Marius Timmann Mjaaland var 16 år gammel, ble hans far rammet av hjerneslag. De neste årene var faren kraftig redusert, men samtidig mer følsom og åpen om det som lå ham på hjertet.

På den måten ble båndet mellom far og sønn enda sterkere. De dype samtalene deres berørte temaer som Gud, tro, filosofi og død.

Fire år senere, da Marius var 20, erfarte han å bli kastet hardt og brutalt inn i de voksnes rekker. Faren ble utsatt for nok et hjerneslag, denne gangen med døden som konsekvens.

For Marius var beskjeden om farens bortgang rystende.

VENN: Mjaalands far var ikke bare far, men en nær og god venn.Foto: Sindre Deschington

– Jeg ble grepet av en enorm ensomhetsfølelse. Jeg havnet i en bunnløs sorg, og det tok lang tid å komme seg gjennom den.

I dette intervjuet deler Mjaaland sine tanker om døden. Han forteller også hvordan tapet av faren har preget hans tenkning og trosliv.

Leif (30) møter menneske ved livets slutt: – Mange kjempar imot døden

Tett på døden

· Denne saken er nummer 2 i Dagens serie: Tett på døden.

· Gjennom flere saker vil vi utforske døden fra teologisk, filosofisk og personlig hold.

· I denne teksten blir følgende spørsmål besvart:

1. Hvordan er det å miste noen man er glad i?

2. Trenger man å frykte døden?

3. Er der noe konstruktivt og godt i døden?

4. Hvilke forestillinger har en prest og filosof om det evige liv?

5. Hvordan kan man få mest mulig ut av livet på jorden?

Trosstyrkende

Med jevne mellomrom besøker Mjaaland kirkegården der faren ligger begravet.

Han forteller at den tyngste sorgfasen etter farens bortgang varte i omtrent et år.

– Etter det gikk den tunge sorgen over i en slags melankoli, sier han.

– Men for min del bevisstgjorde fars død meg på hva som er viktig i livet og hva jeg vil leve for. Jeg har også et håp om å se faren min igjen, noe jeg synes er vakkert.

HÅP: Mjaaland har et håp om å en dag gjenforenes med sin far.Foto: Sindre Deschington

Et bibelvers han har reflektert en del over, og som har endret hans forhold til døden, er Lukas 9, 60. Der sier Jesus: «La de døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike».

– Dette er en brutal utfordring. Man er kalt til å gå videre og forkynne evangeliet, i stedet for å bli bundet av jordiske bekymringer, sier den ordinerte presten, som samtidig erkjenner at døden aldri vil miste sin evne til å føre en inn i tyngsel og sorg:

– Hvis noen man elsker går bort, blir man knust. Det betyr bare at kjærligheten til det mennesket stikker veldig dypt. Det er en helt normal reaksjon, selv om man tror på et liv etter døden.

Marius Mjaaland

· 53 år.

· Fra Oslo.

· Filosof, professor, teolog og ordinert prest.

· Jobber som professor i religionsfilosofi ved Universitetet i Olso.

· Har skrevet doktorgrad om døden, selvet og Gud, med perspektiver fra filosofene Søren Kierkegaard og Jacques Derrida.

· Er i ferd med å avslutte arbeidet med boken Du skal dø. Å tenke døden med Kierkegaard. Denne gis ut av Verbum Forlag på nyåret.

· Boken inneholder refleksjoner rundt farens død og tanker rundt døden fra middelalderen og frem til moderne tid.

Vondt, men godt

Også interessen for den danske filosofen Søren Kierkegaard har hjulpet Mjaaland med å håndtere både sorgen, melankolien og tanken på døden.

LITTERATUR: Særlig ett navn går igjen i Mjaalands bokhylle: Søren Kierkegaard, en kjent dansk teolog og filosof (1813-1855).Foto: Sindre Deschington

Døden er, ifølge Kierkegaard, en påminnelse om at livet på jorden er forgjengelig. Derfor kan man ikke ignorere spørsmål om mening og eksistens: Man må reflektere over hvorfor man er her og hvordan man vil leve livet sitt, som Kierkegaard skrev i flere av sine bøker.

Derfor påpeker Mjaaland, på lik linje med Kierkegaard, at dødens alvor reiser noen eksistensielle spørsmål det kan være verdt å ta stilling til.

– Døden kan oppleves vond og rystende, men samtidig er det noe godt og vakkert i den også: Man tvinges til å spørre seg selv: Hvorfor er jeg her? Hva er viktig i livet? Hvordan ønsker jeg å forvalte dagene og årene mine her på jorden?

GRAV: Mjaaland ved farens grav.Foto: Sindre Deschington

Nei til «bucket-lister»

FORGJENGELIG: At livet er forgjengelig, er et faktum som preges av en viss berøringsangst, poengterer Mjaaland.Foto: Sindre Deschington

I det Mjaaland beskriver som en «hastig tid preget av uvesentligheter» ser han en tendens til at færre tar innover seg livets forgjengelighet, og at en del mennesker fortrenger dødens alvor i stedet - kanskje især de som lever etter de såkalte «bucket-listene»:

– Hvis man lager en «30 ting jeg skal gjøre før jeg dør»-liste, kan man like godt dø i morgen. I et perspektiv som dette rekker man ikke de viktige tingene. Fyll heller livet med det som betyr noe, oppfordrer Mjaaland.

Et liv etter døden

– Hva er dine forestillinger om livet etter døden?

– Jeg foretrekker de gammeltestamentlige bildene fra Jesaja, der livet etter døden fremstilles som en jordnær fest med mat og vin. Dette konkrete, hverdagslige bildet treffer meg mer enn de himmelske korene i Johannes’ åpenbaring.

– Har man egentlig noen grunn til å frykte døden?

NY BOK: Mjaaland gir snart ut en ny bok titulert Du skal dø. Å tenke døden med Kierkegaard.Foto: Sindre Deschington

– Ja, det er mange grunner til å frykte døden. Man kan frykte det uvisse, altså hva som vil skje når man dør, – men også Gud, som jo har makten til å gi oss enten fortapelse eller evig liv. Det er med andre ord mye som står på spill, og så er det jo bare livet her på jorden vi faktisk kjenner til.

Samtidig mener Mjaaland det foreligger gode grunner til å håpe, tro og glede seg.

– Jeg hviler i tryggheten på at der er noe mer.

døden sorg død tro filosofi søren kierkegaard marius timmann mjaaland

Leif (30) møter menneske ved livets slutt: – Mange kjempar imot døden

SJUKEHUSPREST: Leif Oma er sjukehusprest ved Haraldsplass diakonale sjukehus i Bergen og jobbar tett på døyande menneske.Foto: Odd Mehus

Mange døyande tviheld på livet og ynskjer ikkje å forlata det. Andre er livstrøytte og lengtar etter å døy. Sjukehusprest Leif Oma og diakon Silje Sjøtveit reflekterer over kor ulikt menneske møter livets slutt.

Gunnhild LønningJournalist

Publisert 15.09.25 - 05:00

«Ingen kjenner dagen før solen går ned», skreiv den danske salmediktaren Bernhard Severin Ingemann i 1841.

Men eitt er sikkert: Me skal alle døy ein dag.

Likevel kan døden vera vanskeleg å forsona seg med, uavhengig av kor naturleg, sjølvsagt og uunngåeleg han er.

I dette intervjuet deler ein sjukehusprest og ein diakon sine personlege perspektiv på døden og livet, men dei fortel òg korleis dei ivaretar menneske ved livets slutt.

Tett på døden

· Denne saka er ein del av Dagen sin nye artikkelserie Tett på døden.

· Gjennom fleire saker vil me utforska døden frå teologisk, filosofisk og personleg hald.

· I denne teksten vert følgjande spørsmål svarte på:

1. Korleis snakkar ein med menneske som ligg på sitt siste?

2. Korleis stiller døyande seg til det faktum at dei skal døy?

3. Treng ein å frykta døden?

4. Kva trur ein sjukehusprest og ein diakon om det evige liv?

Uro frå A til Å

Ved inngangen til Haraldsplass diakonale sjukehus i Bergen møter Dagen den unge sjukehuspresten Leif Oma (30) frå Trondheim.

Han har jobba som sjukehusprest i fire år og møter til dagleg menneske som står midt i ei livskrise.

Fleire av dei han snakkar med, uroar seg over døden - også kristne. Bekymringane spenner frå tru, eksistens og evig liv til meir kvardagslege og praktiske spørsmål.

– Somme av dei som skal døy, uroar seg over alt frå arveoppgjer og uoppgjorde relasjonar til djupare spørsmål som: Er der eit liv etter døden?

NÆRVÆRE: Leif Oma tilbyr samtale, bøn, nattverd og velsigning, eller berre det å vera til stades for døyande, sjuke, pårørande og tilsette.Foto: Odd Mehus

Sjukehuspresten har bite seg merke i at mange menneske kjempar imot døden, uansett kor rettidig han skulle koma.

– Eg har møtt alvorleg sjuke 100-åringar som vil halda fram medisineringa. Nokre pasientar er ikkje klare for å døy, trass i at legen ser at meir handsaming kan gje meir liding. Andre gonger er pasienten sjølv livstrøytt og ynskjer å døy, medan pårørande ikkje er klare til å gje slepp, seier Oma.

Tillit til Guds gode ordning

Til vanleg lyttar han mest til det den sørgjande har på hjarta. Men vert han spurd om kva han sjølv trur, svarer han ærleg:

– Eg seier som regel at me ikkje veit sikkert korleis denne verda heng saman, men at me derimot kan tru og vona at Gud har stelt i stand noko fint for oss. Jesu død på krossen vitnar om at Gud sjølv har kjent på kropp og sinn korleis det er å lida, og eg er sikker på at Gud ynskjer å stå saman med oss når me er midt i ei livskrise. 

– Har ein nokon grunn til å frykta døden?

– For min del kviler eg i tilliten til at Gud ordnar det slik det skal vera. På den måten er eg ikkje redd for døden. Eg trur Gud har kontroll og ein plan. Viss det det skulle finnast noko å frykta etter dette livet, så har det uansett lite for seg å gå rundt og vera redd allereie no, seier Oma.

Han understrekar vidare at det «å hjelpa» den som har det vondt, ikkje plent handlar om konkret rådgjeving, men snarare om eit merksamt nærvære:

– Det viktigaste er å vera der den andre er og våga å stå i lidinga med eit anna menneske for ei stund.

«Mett av dage»

Også Silje Sjøtveit, som er diakon og avdelingsleiar i Det Norske Misjonsselskap (NMS Frivillighet), har vore tett på menneske i livets siste fase.

Gjennom fleire år i diakonalt arbeid har ho sett at folk møter døden på svært ulike måtar.

DIAKON: Silje Sjøtveit frå Ski har master i diakoni og er avdelingsleiar i NMS Frivillighet.Foto: Odd Mehus

– Eg minnest ei gamal dame som var «mett av dage». Kvar kveld bad ho til Gud om at ho skulle få sleppa å vakna dagen etter. Ho hadde hatt eit fint liv, men kjende seg sliten og klar for å setja sluttstrek.

Andre ho har møtt, er derimot redde. Dei kjenner gjerne på tomleik, smerte og anger.

– Desse menneska har ofte store livssmerter: Dei er ofte fortvila over ting dei gjorde i livet, eller ting dei ikkje gjorde. Nokre ber også på eit sakn etter noko dei drøymde om, men aldri fekk.

Fastvakt for døyande

Når eit menneske nærmar seg livets slutt, tek Sjøtveit konkrete ritual i bruk - med mål om å skapa tryggleik. 

Gjennom Den norske kyrkja sitt tilbod «Omsorg ved livets slutt» lyser ho velsigninga, teiknar krossens teikn med olivenolje i panna på den døyande, les bibeltekstar, syng salmar og held nattverd.

– Slike rituelle handlingar kan vera angstdempande og roande. Når ein ligg på dødsleiet, treng ein ikkje alltid ein lang samtale, men noko konkret – eit ord til trøyst, ei bøn, eit vers frå Bibelen. Me ber Gud om å ta den døyande imot, seier ho.

Sjøtveit prøver difor å seia minst mogleg: Ho er til stades for å lytta til det den døyande eller dei pårørande har på hjarta, og for å gjennomføra konkrete ritual med ein fagleg tryggleik når mykje anna vert opplevd som kaotisk.

– Rolla som diakon inneber å vera fastvakt for døyande, slik at ingen skal måtta døy åleine.

Silje Sjøtveit

· 48 år

· Frå Ski

· Bur i Tinn, Telemark

· Gift og har tre born

· Master i diakoni

· Jobba som kyrkjelydsdiakon i kyrkja i Tinn frå 2010 - 2021

· Har sidan 2021 jobba som avdelingsleiar i NMS Frivillighet

· Har vore med på å utvikla ressursheftet «Omsorg ved livets slutt». Dette er å finna i ressursbanken til Den norske kyrkja, og gjev rettleiing for å gjennomføra kyrkjelege ritual for døyande, med salmar, bøner og refleksjonar.

Ny himmel og ny jord

Som 48-åring har det gått opp for diakonen at ho truleg har levd lenger enn ho har att å leva, og at ho gjennom dei resterande åra av livet vil kunna oppleva vondt og sjukdomar. Med det følgjer ei ny sannkjenning:

– Eg må forvalta den tida eg har att. Eg stiller meg difor spørsmålet: Korleis ynskjer eg å fylla dei komande åra?

Svaret hennar er klart:

– Eg vil bruka tida på familien og på det Gud har kalla meg til: å vera eit medmenneske for dei rundt meg.

TRUR: Silje Sjøtveit trur det vil koma ein ny himmel og ei ny jord.Foto: Odd Mehus

Sjølv fryktar ho ikkje døden, men ho vedgår at ho er veldig glad i livet og ikkje tek lett på at det ein dag skal ta slutt.

Difor legg ho sin lit til orda i Hebrearbrevet 11, 1: «Trua er pantet på det me vonar, vissa om det me ikkje ser».

– Eg veit ingenting om korleis det vert, men eg har valt å tru og vona på at det kjem ein ny himmel og ei ny jord. Jesus overvann døden, og Gud har lova at me skal få det betre.

sjukehusprest silje sjøtveit døden reportasjer diakon leif oma