Ny bok avdekker –

Kirkeledere bidro til å eskalere karikaturstriden

KRITISK: Odd Isungset mener norske myndigheter og medier gjorde en slett jobb under karikaturstriden, og at kristenledere ble nyttige idioter i et maktspill.Foto: Anders Artmark Aanensen

Tidligere Brennpunkt-redaktør påstår at kirkeledere ble brukt som «nyttige idioter» av islamister i storpolitisk maktkamp. Selbekk og fire kristenledere snakker ut om krisen og kritikken fra Kristen-Norge.

Anders Artmark AanensenJournalist

Publisert 24.09.25 - 05:00 Sist oppdatert 24.09.25 - 09:12

30. september 2005 publisert danske Jyllands-Posten tolv karikaturer av profeten Muhammed. 

Karikaturene skulle føre til masseopprør, brente ambassader og terror- og drapsforsøk. Danmark blir et hatobjekt i deler av den muslimske verden.

10. januar 2006 publiserer Magazinet en faksimile med karikaturene i forbindelse med en artikkel om hva det var som hadde vekket så sterke følelser i Danmark. 

Flere norske aviser har allerede publisert faksimilen, men likevel fører det til en storm mot redaktør Vebjørn Selbekk og avisen. Magazinet er i dag, etter en fusjon, Dagen.

Selbekk får drapstrusler, familien må ha politibeskyttelse og flytter til hemmelig adresse. 

Norske ambassader og flagg brennes. Militærleirer angripes.

– Både jeg og kristenlederne var naive, sier Vebjørn Selbekk i dag, 20 år etter.

Faksimile av Magazinet 10. januar 2006.Foto: Dagen arkiv

Kristenblekka

Ifølge boken «Dei fordømte karikaturene» var narrativet i mediene at den fundamentalistiske «kristenblekka» Magazinet hadde trykket bilde av karikaturene for å provosere muslimer. 

Forfatter Odd Isungset var PFU-leder da det kom inn en klage på Magazinets publisering i april 2006.

– Da så jeg for første gang oppslaget med egne øyne, og tenkte: «Du verden, jeg er blitt forledet til å tro at det er mye verre.» Dette kunne vært et oppslag i hvilken som helst norsk dagsavis, sier Isungset.

Avisen ble blankt frikjent i PFU, men det førte til at Isungset tok initiativ til TV 2-dokumentaren «Truet til taushet» oktober 2006. Der ble også karikaturene vist uten særskilte reaksjoner i etterkant.

Dokumentaren snudde på alvor medieopinionen i favør av Vebjørn Selbekk. Han er senere blitt hyllet som en forkjemper for ytringsfriheten.

Forfatter: Odd Isungset
Utgivelsesår: 2025
Forlag: Aschehoug 

Maktpolitisk spill

Nå, 20 år senere, kommer den kjente gravejournalisten med bok om konflikten. Den er basert på mediedekningen, bokutgivelser og tidligere hemmeligstemplede dokumenter fra Utenriksdepartementet.

– Det var en aha-opplevelse å forstå mye mer av det maktpolitiske spillet som foregikk i Midtøsten. Særlig hvordan dette ble brukt i Egypt – noe som knapt nok er fortalt i Norge. En rekke aktører ønsket å utnytte dette maktpolitisk, sier forfatteren.

I boken får norske myndigheter og politikere, med den gang statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen, redaktører og islamistiske aktører knallhard kritikk. 

MAKTKAMP: Forfatter Odd Isungset har tidligere skrevet bøker om drapsforsøket på William Nygaard, og mener «Salman Rushdie-saken» har flere likheter med karikaturstriden.Foto: Anders Artmark Aanensen

– Støtt ut av sine egne

Men heller ikke norske kristenledere blir frikjent etter at blant annet Gunnar Stålsett, Laila Riksaasen Dahl, Olav Fykse Tveit, Kjell Magne Bondevik og Helge Simonnes offentlig kritiserte publiseringen.

– Selbekk blir på en måte støtt ut i mørket av sine egne, mener Isungset.

Han peker blant annet på Kirkens Nødhjelp som i en pressemelding tok avstand fra publiseringen samme dag som det aktuelle nummeret av Magazinet traff postkassene. Isungset har ikke funnet noe offentlig støtte til Selbekk og Magazinet fra kristelig hold.

– Jeg tenker at de gjorde det i beste mening, men noen ganger kan i beste mening være feil mening. Jeg tror at de bidro til å eskalere konflikten, sier Isungset.

Hyller avdød Muhammed-tegner: – Bråket gjorde ham bare mer berømt

Altså ble det som var ment som en forsonende religionsdialog og beskyttelse av eget personell til bensin på bålet for interesser som agiterte for en kulturkrig, mener forfatteren. 

– Når Mellomkirkelig råd og andre går høyt på banen med sin kritikk av spesielt Magazinet, blir de en slags nyttig idiot for fundamentalistene. Dette blir brukt i det maktpolitiske spillet i Midtøsten, sier Isungset.

Han mener derimot at dialogforsøkene mellom kristenledere og muslimer i Norge var viktig og riktig.

– Ville dempe reaksjonene

Nåværende preses i Den norske kirke, Olav Fykse Tveit, var blant de kristne aktørene som flere ganger kritiserte Magazinet for publiseringen av Muhammed-karikaturene. I 2006 var han leder for Mellomkirkelig råd.

Olav Fykse Tveit
Biskop i Den norske kirke

Han forteller at de på den tiden var i en dialogprosess med Islamsk råd. Allerede etter publiseringen av karikaturene i Danmark, gjorde de klar en uttalelse om ytringsfrihet i tilfelle karikaturene skulle bli publisert i Norge.

– Vi så på det som et skritt for at en veldig vanskelig konflikt ikke skulle komme ut av kontroll i Norge. Islamsk råd skulle forsøke å dempe reaksjonene blant norske muslimer, sier Fykse Tveit til Dagen.

Mellomkirkelig råd kom også med en egen uttalelse hvor det heter blant annet: «Magasinet har krenket religiøse følelser. Ingen ansvarlig kristenleder kan støtte publiseringen. Dette handler ikke om fri ytring, men om å behandle hverandre med respekt.»

– For alle som er opptatt av å opptre ansvarlig i religionsdebatten, er det klart at Magazinet bare oppnår en ting ved å publisere karikaturene: å krenke andres religiøse følelser, sa Fykse Tveit til mediene i forbindelse med uttalelsen.

Forstår Selbekks kritikk

I dag holder han fast på den prinsipielle kritikken som en rekke kirkeledere sto bak, men innrømmer at han kunne formulert den mer moderat slik at Selbekk ikke følte at han var alene mot en felles kristenfront.

Boken om karikaturstriden er som en overfylt skammekrok

– Jeg forstår at han kunne lese det som at han ble dyttet ut i mørket av kirkelederne. Det beklager jeg, og det var absolutt ikke meningen. Jeg har i ettertid forstått mer av hvor vanskelig situasjonen var for han og familien, sier biskopen.

– Hva tenker du om at Isungset tror uttalelsene deres ble brukt i et maktpolitisk spill i Midtøsten og dermed eskalerte konflikten?

– Jeg har ikke hørt om noe slikt i den formen du nå gjengir. I tilfelle er vi lei oss for det – det var jo egentlig det vi prøvde å forhindre, sier Fykse Tveit som understreker at han ikke har lest boken og derfor ikke vet hvordan krisen er fremstilt der.

Samtidig forteller han at flere av Mellomkirkelig råds kontakter i Midtøsten var glad for uttalelsene. Fykse Tveit sier også at de prøvde å rekke ut en hånd til Selbekk ved å sende representanter fra Norges kristne råd til Magazinets redaksjon.

– Vi skjønte jo at han var i en krevende posisjon, og ville vise sympati selv om vi hadde kommet med kritikk.

– Kunne vist mer omsorg

Daværende generalsekretær og leder i Norges kristne råd, Ørnulf Steen og Arnfinn Løyning, dro opp til Selbekks arbeidsplass.

– Så vidt jeg kan huske hadde vi en hyggelig samtale, sier Løyning til Dagen.

Arnfinn Løyning
Pensjonert Frikirke-pastor

Likevel erkjenner han at de kunne vært flinkere på å vise Selbekk omsorg i den tøffe tiden.

– Det var et voldsomt press på han, og da burde jeg vært flinkere til å være et medmenneske. Selv om vi ikke nødvendigvis var enig med han, skulle vi vist mer omsorg og kjærlighet da Vebjørn sto midt i stormen, sier Løyning.

Han mener kirkelederne sto i et vanskelig dilemma mellom ytringsfrihet, trosfrihet og respekt for andres opplevelser av det hellige.

– Vårt anliggende var ikke muslimer i Midtøsten eller andre steder. Det var primært forholdet med muslimene i Norge som vi hadde en del dialog med. Da var det naturlig å gi en støtteerklæring til dem, sier Løyning.

– Var det klokt?

Ørnulf Steen påpeker at hendelsene ligger 20 år tilbake i tid, og at det er begrenset hva han husker.

– Det var ingen tvil om at vi sto fast på ytringsfriheten. Spørsmålet var om det var klokt å trykke karikaturene, sier Steen.

Ørnulf Steen
Tidligere generalsekretær i Sjømannskirken

Norges kristne råd sto sammen med Islamsk råd, Mellomkirkelig råd og en rekke kirkeledere bak en muslimsk-kristen uttalelse (side 13). Der heter det blant annet:

«Vår sympati går til muslimer i Norge og resten av verden som føler seg såret på grunn av denne unødvendige respektløsheten.»

Uttalelsen tok avstand fra publiseringen av karikaturene, men også fra all vold i kjølvannet av den.

– Ikke vår oppgave

Blant underskriverne var daværende leder for Pinsebevegelsen Norge, Gunnar Jeppestøl. Han forteller at de fikk tilsendt en ferdigskrevet erklæring og ble spurt om å undertegne.

– Vi ønsket vel ikke å gå i krig eller støte andre folks religiøse oppfatning – det som blir oppfattet som hellig, forklarer Jeppestøl.

Han mener også at det ikke er kristenlederes oppgave å håndheve tros- og ytringsfriheten. Det må ifølge Jeppestøl være opp til myndighetene og de redaktørstyrte mediene.

Gunnar Jeppestøl
Pensjonert pinsepastor

– Jeg deler fullt ut Selbekks prinsipp om ytringsfrihet, men samtidig ønsker jeg gode relasjoner med muslimer slik at vi kan ha frihet til å forkynne evangeliet klart og tydelig, sier den tidligere pinselederen.

– Har du forståelse for at Selbekk følte at han sto alene i stormen?

– Ja, jeg vil hevde at Selbekk ble stående alene. Husker jeg rett, ga Støre Selbekk skylden for protestene. Det var vel drapstrusler også, sier Jeppestøl.

Han reagerer på opplysningene om at erklæringen deres kan ha blitt brukt i et maktspill i Midtøsten. Den var tenkt inn i en norsk kontekst.

– Jeg kan forstå nå at vår erklæring kan ha blitt brukt slik i land hvor religiøse ledere har en helt annen posisjon enn i Norge. Men jeg mener at vi ikke kunne forutse det da, sier pinselederen som også vil gi en honnør til Selbekk for å ha vært prinsipiell og bærer av konservative verdier i samfunnet.

– Massiv fordømmelse

Nåværende Dagen-redaktør, Vebjørn Selbekk, bekrefter at han og familien opplevde å stå alene i Kristen-Norge mens drapstrusler tikket inn og ukjente menn kjørte sakte forbi hjemmet deres.

– Jeg opplevde det som en massiv fordømmelse. Det var ikke så overraskende fra Den norske kirke og det miljøet som står ganske langt til venstre politisk. Det svei mer når det kom fra folk jeg har en relasjon til, sier Selbekk.

I den siste kategorien trekker han fram nevnte Gunnar Jeppestøl som var leder i Pinsebevegelsen som Selbekk selv tilhørte. Det var også tøft for han å se at daværende OKS-pastor Åge Åleskjær undertegnet samme erklæring.

– Det føltes som de var mer opptatt av at muslimer må forholde seg til et oppslag de ikke har sett i en avis de ikke har hørt om, enn vår familie som ble truet på livet, sier redaktøren.

Naivt

– Forstår du hvis kristenlederne ikke så på det som sin oppgave å håndheve ytringsfrihet?

– Ja, men var det da kristenlederes oppgave å angripe meg? Det har jeg lite forståelse for, sier Selbekk.

Han har heller ikke så mye forståelse for at erklæringer og signaturer skulle være nødvendig for å dempe reaksjonene fra muslimske miljøer.

I SAMTALE: Dagens sjefredaktør Vebjørn Selbekk i samtaler med forfatter Odd Isungset i Dagens kontorer i Oslo.Foto: Anders Artmark Aanensen

– Det er et mysterium for meg at å bruke den mest opplagte illustrasjonen til et nyhetsoppslag skal møtes med slik fordømmelse.

– Var det naivt å tro at erklæringene ikke skulle brukes i et politisk maktspill?

– Ja, men jeg var også naiv. Jeg burde aldri i verden gått ut med en beklagelse i den formen hos Bjarne Håkon Hanssen. Jeg burde skjønt hva det skulle brukes til, sier Selbekk.

Han viser til et forsoningsmøte 9. februar 2006 hvor Selbekk kom med en beklagelse på daværende arbeids- og inkluderingsminister Hanssens kontor. Leder for Islamsk Råd den gang, Muhammad Hamdan, var også til stede og skal ifølge boken ha brukt anledningen til å stemple Norge i arabiske medier.

– Jeg var helt på felgen og ville gjøre noe for å roe gemyttene, sier Selbekk.

Massiv støtte

Selv om han ikke forstår hvordan kristenledere kunne være med å legge stein på byrden, er han ikke av den langsinte typen.

– Jeg bærer ikke nag til noen og har fremdeles god relasjon med flere som kritiserte meg. Jeg følte meg utpekt som syndebukk, men vet også at jeg kan gjøre feil og si ting offentlig som folk kan oppleve urettferdig, sier Selbekk.

Vebjørn tok for mye plass, Catarina ble en «annen» når hun kom hjem

Han forteller også om en massiv støtte fra enkeltpersoner i den tøffe tiden for familien.

– Huset vårt så ut som en blomsterbutikk. Vi opplevde at folk kom og måkte snø for oss og ga oss gaver. Det er vi dypt takknemlig for og bevarer dypt i hjertene våre, sier Selbekk.

Onsdag drar han til boklansering. Med seg har han kona Catarina og de tre barna Maria (35), Deborah (33) og Michael Aron (29). Boka forteller om hvordan barna holdt vakt i bakruta da familien mer eller mindre flyktet til Meråker på grunn av truslene.

– Slike opplevelser har sprengkraft til å splitte en familie. Barna kunne tatt avstand fra oss, men for oss har det fungert motsatt. En tid føltes det som det var oss fem mot verden, og det har gjort oss enda mer sammensveiset, sier Selbekk i dag når en boklansering virvler opp minnene fra hans mørkeste tid.

Sjefredaktør i Dagen, Vebjørn Selbekk, har av presseetiske årsaker ikke vært involvert i de redaksjonelle vurderingene rundt denne artikkelen.

olav fykse tveit gunnar jeppestøl ytringsfrihet karikaturstriden maktpolitisk spill vebjørn selbekk arnfinn løyning nyheter kirkeledere

| Kommentar

Boken om karikaturstriden er som en overfylt skammekrok

Hva har biskop Olav Fykse Tveit, forfatter Anne Holt og en haug danske imamer felles? En ny bok om de tolv karikaturene som satte Norge – og verden – på hodet i 2006 har svar å gi.

KARIKATURENE: Anne Holt, Olav Fykse Tveit og en delegasjon danske imamer er alle omtalt i den ferske boken «Dei fordømte karikaturane» av Odd Isungset.Foto: Ole Gunnar Onsøien / Heiko Junge / Keld Navntoft / NTB,

Espen OttosenKommentator

Publisert 24.09.25 - 05:00 Sist oppdatert 24.09.25 - 09:12

I boken «Dei fordømte karikaturane» gjennomgår Odd Isungset mye av det som skjedde – både i Norge og internasjonalt – etter at den lille kristne avisen Magazinet trykket en gjengivelse av den danske storavisen Jyllands-Postens nyhetssak med bilde av tolv karikaturer av Muhammed.

Isungset har vært en av Norges med erfarne gravejournalister – og jobbet både i NRK og TV 2. 

I 2006 ledet han Pressens Faglige Utvalg (PFU). Derfor fikk han utgaven av Magazinet, der karikaturene var publisert, da avisen ble anklaget for å ha brutt presseetikken.

«Eg såg på karikaturane som eg tidlegare hadde søkt opp på heimesidene til Jyllands-Posten. Det var forunderleg. Reportasjen kunne like gjerne ha stått i Dagbladet, Aftenposten eller VG. Oppslaget var ikkje provoserande i form, slik mange hevda», skriver Isungset tidlig i boka.

Slik lager han en interessant kontrast til veldig mye av det boken hans dokumenterer: Nemlig alle de som påstår at Magazinet har opptrådt ytterst provokativt.

Selv om noen av disse aldri hadde sett karikaturene.

Pisket opp frustrasjon

De som kanskje kommer dårligst ut i boken til Isungset er en gruppe danske imamer.

Disse reiste til Egypt, Libanon og Syria, finansiert av den egyptiske ambassaden, for å piske opp muslimsk frustrasjon mot trykkingen av karikaturene. Underveis møtte de, i dyp hemmelighet, terrororganisasjonene Hamas og Hizbollah.

Som om ikke det var nok, viste de attpåtil fram flere karikaturer som aldri var blitt trykket verken i danske eller norske aviser – blant annet av Muhammed som en gris.

En av disse imamene var 28 år gamle Ahmed Akkari. 

I boken «Min afsked med islamismen» fra 2014 avslørte han at imamene brukte løgn og falsk dokumentasjon for å vinne fram. Isungset bruker mye plass på å fortelle hans livshistorie – om hans vei både inn og ut av islamismen. Det er svært interessant.

Det er også tankevekkende at Akkari i dag tror at det ikke ville blitt noen opptøyer i muslimske land, og ingen nedbrente ambassader, hvis han – og de andre imamene – hadde latt være å reise.

Mest om makt

Vel så interessant er det at Isungset dokumenterer tydelig at de voldsomme protestene mot karikaturene egentlig ikke handlet om sårede religiøse følelser.

Isteden handlet det om maktkamp – som hadde som utgangspunkt at mange muslimer var overbevist om at Vesten var islamfiendtlig.

Bare på en slik bakgrunn går det an å forklare at det ofte ikke skapte noen reaksjoner at mediene publiserte karikaturtegningene. For faktum er at lenge før Magazinet gjenga oppslaget i Jyllands-Posten hadde flere medier, som Aftenposten, Dagbladet og Stavanger Aftenblad, gjort det samme – uten at det kom protester.

Likevel valgte norske myndigheter, med daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) i spissen, gang på gang å hevde at de store mediene ikke hadde publisert karikaturene.

Først 9. oktober 2007 viste NRK karikaturene for første gang. Da viste kanalen en dansk dokumentar.

«I filmen er det ei rekke nærbilde av karikaturane, og særleg av mannen med ei bombe i turbanen (...). Det skjer utan at nokon bit seg merke i det. Det er ingen NRK-redaktør som må forsvare publiseringa, og ingen journalistar som spør», skriver Isungset.

Usedvanlig harde ord

Den ferske boken avdekker at mange brukte harde ord både om karikaturene og om Vebjørn Selbekk. Det fremstår urimelig – og slik fungerer boken som en slags skammekrok.

Til en viss grad havner jeg også der (selv om jeg ikke er nevnt i boken). For jeg skrev også noen kritiske ord om publiseringen av karikaturene i 2006 – som leder i en misjonsorganisasjon som jobbet blant muslimer.

Nå er min rolle en helt annen. Og jeg har landet på at det mest ryddige er at jeg her skriver en kommentar fremfor å anmelde en bok som tross alt handler mye om sjefen min – og om avisen jeg nå jobber i (og som ble slått sammen med Magazinet i 2008).

Heldigvis var jeg ganske avdempet og forsiktig i min kritikk i 2006. Dessverre gikk andre kristenledere mye lenger.

«Ingen ansvarleg kyrkjeleiar kan støtte det Magazinet har gjort», sa for eksempel Olav Fykse Tveit, som i dag er leder for biskopene i Den norske kirke, og den gang var leder for Mellomkirkelig råd.

Mistenkeliggjorde motivene

Noe av det verste med kritikken mot Vebjørn Selbekk var det at så mange mente at de visste mye om redaktørens motiver:

«Eg har ikkje tillit til at Magazinet og redaktør Selbekk har gjort dette ut frå omsynet til ytringsfridommen. Det er snarare eit uttrykk for hets mot islam», sa for eksempel den profilerte biskopen Gunnar Stålsett.

Enda skarpere var krimforfatteren Anne Holt – som hadde vært justisminister en del år tidligere. Hun kalte Selbekk for «kristenfanatiker» og skrev i Dagbladet:

«Vebjørn Selbekk, redaktøren av avisa som trykket de omstridte tegningene her i landet, er nemlig en feig mann. Han sprer hets og nører hat for så å søke dekning bak den viktigste menneskeretten av dem alle: Retten til å ytre seg fritt».

Hun kalte også publiseringen av karikaturene for en «formålsløs pøbelstrek på linje med obskøne skriblerier på en dovegg.»

Nedgraderte rapporter

En del av det Isungset skriver er gammelt nytt. Han siterer tross alt mye fra avisoppslag som er snart 20 år gamle. Men han har også fått tilgang til 600 nedgraderte rapporter som ambassadører sendte hjem til Utenriksdepartementet.

Det overrasker at en ambassadør i Saudi-Arabia skriver at «Magazinets intolerante fortolkning/praktisering av ytringsfriheten» kan få «merkbare skadevirkninger for Norges omdømme». Vedkommende foreslår attpåtil at norske myndigheter kommer med en uttalelse der de «fordømmer at muslimers tro er krenket gjennom en hensynsløs bruk av ytringsfriheten».

Det er også mer enn underlig å lese fortellingen om hvordan domprost Olav Dag Hauge dro på en rundreise – med økonomisk støtte fra den norske stat – til muslimske land for dempe bråket som tegningene har skapt.

Hadde han sett tegningene? Nei, kunne han fortelle Vårt Land etter rundreisen. Det er ubegripelig.

På tur med en ekstremist

Olav Dag Hauge reiste sammen med lederen i Islamsk Råd, Mohammad Hamdan, og imamen Zulqarnain Sakander Madni. 

Sistnevnte var en muslimsk ekstremist. Han støttet steining av utro kvinner der sharialoven gjelder og mente at USA selv sto bak terrorangrepet 11. september 2011. Likevel reiste han med økonomisk støtte fra norske myndigheter.

Delegasjonen fra Norge møtte blant annet 79 år gamle Yusuf al-Qaradawi – en toneangivende islamist fra Egypt.

Isungset påpeker at han var «nekta innreise til fleire vestlege land (...) Han meiner det bør vere dødsstraff for å konvertere til kristen tru, formanar alle kvinner til å gå med slør, er for fleirkoneri og har støtta palestinske sjølvmordsbombarar».

Det ser virkelig ikke bra ut i dag – 20 år senere – at Olav Dag Hauge den gang snakket pent og respektfullt om al-Qaradawi. Mens han altså fortalte muslimske fundamentalister at Vebjørn Selbekk heldigvis angret på at karikaturene var publisert.

Tydelig kritikk

«Karikaturteikningane utløyste eit opprør vi aldri hadde sett maken til. Balansegangen var krevande. Politikarane måtte forsøke å roe gemytta, samtidig som dei skulle forsvare prinsippa. Det gjekk ikkje spesielt godt», skriver Odd Isungset mot slutten av boken.

Han trekker også paralleller til striden om Salman Rushdies «Sataniske vers». Det har han gode forutsetninger for siden han tidligere har skrevet bok om attentatet mot forlagssjef William Nygård i 1993 – som nettopp skyldes at boken ble utgitt på norsk. 

«I begge sakene misbrukte makthavarane folkets religiøse kjensler for å skape eit raseri mot ei bok og mot nokre teikningar som ingen hadde leste eller sett», oppsummerer Isungset.

Vurderingen viser at kristne i slike saker lett kan bli nyttige idioter. For vi kan raskt tenke at det avgjørende er om en bok, en film eller en karikaturtegning er blasfemisk.

Men det er ikke tilfeldig at Isungsets bok har undertittelen «Maktspelet bak Muhammed-krisa».

Boka hans dokumenterer at de voldsomme protestene i større grad handlet om å vinne frem politisk enn om blasfemi og sårede religiøse følelser.

Ny bok avdekker: – Kirkeledere bidro til å eskalere karikaturstriden