Regjeringa
sin sparekniv over Frelsesarmeen er uverdig
| Kommentar
Treng hjartevarme ei viss ideologsk innpakkig for å
passera hos regjeringa?
TRADISJONSRIK:
Frelsesarmeen sin logo er tradisjonsrik og representerer hjelp til dei
svakaste. No er dei i økonomisk krise.Foto: Anders Artmark Aanensen
Sofie BrautKommentator
Publisert 01.09.25 - 19:00 Sist
oppdatert 02.09.25
- 09:43
Det er eit teikn i tida at Frelsesarmeens møter
økonomisk krise midt i ein valkamp som står i den moralske indignasjonens
teikn.
Spørsmålet som brenn er om regjeringspartiet og dei
næraste allierte har det så travelt med å markera moralsk høgverdige synspunkt
alle andre stader at dei gløymer dei minste og svakaste rett rundt eigne
dører?
Dei siste dagane har vi her i avisa gitt innblikk i
Frelsesarmeens krevjande økonomiske situasjon. Organisasjonen som er kjent for
å stå last og brast med dei aller fattigaste blant oss, må spara inn 100
millionar kroner i løpet av inneverande og neste år.
Styremedlem, professor Ola Grytten, meiner at
regjeringa har svikta ved å underfinansiera arbeidet. Det er interessant å
høyra Gryttens refleksjonar om ei endra haldning hos styresmaktene dei seinare
åra.
Særleg bør vi lytta når professoren snakkar om det
mange oppfattar som ei «farliggjøring av kristen frivillighet» hos den sitjande
regjeringa.
Det synest som om den mistenkjeleggjerande haldninga
som landets friskular ofte møter, også blir Frelsesarmeen til del.
Den tradisjonsrike organisasjonen vart opphavleg
stifta av William Booth og kona Catherine i England i 1865. Til Noreg kom
organisasjonen alt i 1888, med ei svensk kvinne, Hanna Ouchterlony, i spissen.
I dag er Frelsesarmeen ei global rørsle som hjelper folk i meir enn 135
land.
Mottoet deira har heile vegen vore variantar av det
opphavleg jordnære «Soap, soup and Salvation». Såpe, suppe og frelse. Det
er eit genialt enkelt uttrykk for kristen diakoni.
Kristen tru må gi seg praktisk utslag i
nestekjærleik og omsorg for dei svakaste.
Den som kjem i kontakt med Frelsesarmeen, veit at
nettopp desse lange røtene og den djupe forpliktinga utgjer ein skilnad, og
gjer tenesta deira til noko meir enn «ein jobb som må gjerast».
Ni sykepleiere sagt opp hos
Gatehospitalet
Det ligg ein ekte idealisme i botn for
organisasjonens uthaldande arbeid for dei svakaste. Det er dessutan organisasjonar
som Frelsesarmeen som var med å «oppdra» den moderne velferdsstaten slik vi til
dømes kjenner han her i Skandinavia.
Nettopp av den grunn er det ekstra forstemmande å
høyra styreleiar Ola Gryttens rapport frå ein organisasjon i økonomisk krise på
grunna av manglande statleg finansiering. No må dei nedbemanna og redusera
tiltak over heile landet.
Heilt konkret: Berre i år har til dømes ni
sjukepleiarstillingar forsvunne frå Gatehospitalet, Frelsesarmeens
spesialiserte tilbod for menneske som verkeleg lir naud i samfunnet vårt.
Tre år før ekteparet Booth starta sitt arbeid blant
lutfattige og forkomne menneske aust i London, skreiv den franske forfattaren
Victor Hugo klassikaren «De elendige». Dei som kjenner historia, vil ha
vanskeleg for å gløyma dei opprivande skildringane av fattigdom og elende som
også prega Frankrike på midten av 1800-talet.
Den djupt empatiske framstillinga av straffangen
Jean Valjeans veg ut av fattigdom og kriminalitet, handlar om møte med menneske
som syner nåde og som viser sant kristent sinnelag.
Framstillingar som dette, og folk som Booths, som
tok praktiske konsekvensar av trua, har vore avgjerande i å dytta samfunnet i
ei meir medmenneskeleg retning.
Private organisasjonar og initiativ er framleis eit
umissande tilskot til det offentlege tilbodet. Desse er gjerne prega av ei
forplikting, eit livssyn og eit eigarskap som stikk ekstra djupt. Det er gode
grunnar for at det offentlege også lener seg på organisasjonar som Blå Kors og
Frelsesarmeen for å løysa viktige oppgåver.
Dei er effektive medspelarar som når menneske med ei
heilt særmerkt blanding av hjartevarme og kompetanse.
For dessverre treng vi ikkje tilbake til Paris eller
London midt på 1800-talet for å oppleva menneskeleg naud. Den barske sanninga
er at vi har menneske som fell utanfor ordinært helsetilbod og offentleg
velferd i samfunnet også i 2025, sjølv i verdas beste land. At Frelsesarmeen
har 300 ulike einingar rundt om i landet, fortel sitt om behovet.
Midt i ein valkamp som verkeleg dreg seg til, og der
den moralske indignasjonen aldri ser ut til å vera langt unna, ser noko
verkeleg til å ha gått under radaren. «Trygghet og sterkere fellesskap» er
gjennomgangsmelodien hos regjeringspartiet AP.
Når no Frelsesarmeens opplever det seksjonsleiar
Frode Woldsund skildrar som det «mest krevende» av dei 43 åra han har arbeidd i
organisasjonen, bør det vera ei realitetsorientering for
regjeringspartiet.
Eitt av Arbeidarpartiets favorittord ved dette valet
er «trygghet». Ein plass å gjera dette til noko anna enn ein floskel, er å
sikra føreseielege rammer også for private organisasjonar og aktørar som
representerer langer samfunnslinjer og høgt truverd når det gjeld å hjelpa dei
som fell utanfor.
Det er snarare eit utrygt langtidsvarsel om det er
det er dei svakaste som må betala prisen for Arbeidarpartiet sin aversjon mot
private initiativ.
Venstresida synest ofte å krevja einerett på
hjartevarme og god moral. Men det ser heile vegen ut til at det er ein hjartevarme
med eit visst ideologisk stempel.
Retting: I den første versjonen av teksten kom det
fram at Ola Honningdal Grytten er hovudstyreleiar i Frelsesarmeen. Det er ikkje
korrekt, det rette er hovdstyremedlem. Retta 2.september kl. 9:42