Rettssakene mot Päivi Räsänen avslører det moderne demokratiets største svakhet

| Kommentar

Fremveksten av kristen nasjonalisme i USA har skremt mange sekulære nordmenn. Men vil de virkelig forstå ideologiens appell, anbefaler jeg en titt på Finland.

Espen Ottosen skriver om kristennasjonalismens appell, som Hilde Sandvik (i midten) har kritisert, i lys av rettssaken i finsk høyesterett mot Päivi Räsänen.Foto: Espen Ottosen, Odd Mehus, Helge Skodvin / NPK

Espen OttosenKommentator

Publisert 02.11.25 - 13:07 Sist oppdatert 02.11.25 - 13:28

En ny merkelapp, som ofte benyttes som et skjellsord, har på få måneder fått et slags gjennombrudd i Norge.

Jeg snakker om kristennasjonalisme.

Det er et uttrykk som klistres til kristne på den amerikanske høyrefløyen som heier på Donald Trump. Ifølge kritikerne vil disse knuse demokratiet.

La meg presisere at jeg gjerne kritiserer de som fremmer et autoritært tankegods eller opptrer udemokratisk. Dessverre er det mye å ta av når det gjelder dagens amerikanske president og en del av hans støttespillere. 

Jeg mener det er viktig å forsvare demokratiske idealer – som ytringsfrihet, religionsfrihet, frie valg, fri presse, rettsstat og likhet for loven, mindretallets rettigheter og mye mer. 

Men etter å ha fulgt rettssaken mot Päivi Räsänen i Finland er det lett å forstå at kristne opplever at deres ytringsfrihet angripes fordi det fremstilles som et demokratisk fremskritt å forby såkalt hatprat.

Hvor fantastisk er Finland?

Ifølge organisasjonen Freedom House er Finland et enestående demokrati. Befolkningens politiske rettigheter eller liberale friheter er uten begrensninger.

Mens Norge får 99 poeng, USA 84 – og Kina bare 9 – gis Finland 100 poeng av 100 mulige, som eneste land i verden.

Desto mer forunderlig er det at en respektert lege – og et parlamentsmedlem gjennom flere tiår – har gått gjennom tre tidkrevende rettssaker fordi hun har sagt sin mening om pride, homofilt samliv og ekteskap.

Hun er blitt anklaget for å «oppfordre» eller «oppildne» til hat mot homofile selv om hun beviselig har gjort det motsatte: Hun har sagt utvetydig at homofile, i likhet med alle andre, har et ukrenkelig menneskeverd. I heftet som ligger til grunn for rettssakene skriver hun at denne minoriteten skal møtes med godhet av kristne.

Når verdens mest demokratiske land likevel velger å bruke store ressurser på å gå etter henne med juridiske maktmidler, har noe virkelig gått galt.

Tusenvis dømmes for hatprat

Det er ikke bare Finland som de siste årene har fått nye lover mot «hatprat».

I England ble tusenvis dømt for sine ytringer i fjor. Ikke noe land har en lavere terskel for å bøtelegge og fengsle mennesker for ulike former for hatprat. Den skotske juristen og politikeren Adam Thompson har nylig gitt en interessant og kritisk gjennomgang av praksisen. 

Erik Mustad, ekspert på Storbritannia ved universitet i Agder, sa nylig til Aftenposten at britiske myndigheter går «unødvendig hardt» til verks.

Også i Norge er strengere lover mot hatprat blitt innført. I tillegg kriminaliserer loven mot konverteringsterapi frivillige samtaler om seksualitet mellom voksne mennesker. Konservative trossamfunn og organisasjoner trues kontinuerlig med å bli fratatt statsstøtte.

Alle disse eksemplene illustrerer at nye tanker om hva det vil si å forsvare demokratiske idealer har vokst fram. De oppleves som alt annet enn nøytrale.

Beskyttelse av minoriteter er viktigst

For noen er det blir en selvfølge å tenke at individuelle rettigheter – som alle har i kraft av å være mennesker – ofte må vike siden noen grupper trenger særlig beskyttelse. 

Det fremstilles gjerne som et viktig fremskritt, som økt solidaritet, men resultatet er at det blir legitimt å gjøre forskjell på folk. 

Forfatteren og skribenten Andreas Hardhaug Olsen argumenterer godt for at tankegangen bør kalles for «woke» eller «wokeisme». Og han mener det er «en ideologi som plasserer mennesker i et offerhierarki basert på deres identitetsstatuser, som for eksempel svart eller hvit».

Det betyr at de som i størst grad er ofre, skal prioriteres hver gang noen hevder at menneskerettigheter kolliderer. Derfor blir viktigere at homofile eller lesbiske beskyttes mot krenkende uttalelser enn å holde fast på en århundrelang forståelse av trosfrihet og ytringsfrihet.

Det synes ikke å spille noen rolle at også konservative kristne må sies å være en minoritet i vestlige land. En årsak kan være at det er viktigere å beskytte menneskers opplevde identitet – for eksempel som homofil eller transperson – enn deres ståsted. 

Dessuten hjelper det ikke å fremstille seg selv som en minoritet når kristne først og fremst stemples som undertrykkende og fordømmende.

«Fascistiske holdninger»

Jeg tror denne forståelsen av fenomenet woke – og uenighet om minoriteters «rett» til å ikke bli krenket skal overskygge ytringsfriheten – kan si noe viktig om den kristne høyresidens appell blant annet i USA. Og en av de viktigste representantene var Charlie Kirk som ble skutt og drept 10. desember i år.

I NRK Debatten onsdag kveld gjentok Danby Choi, redaktør for kulturavisen Subjekt, at Kirk opptrådte «forbilledlig» fordi han åpent diskuterte med meningsmotstandere. Han ble kritisert av blant annet Magnus Marsdal – redaktør for Manifest Media – fordi han dermed bidro til å «renvaske antidemokratiske krefter». 

Marsdal var ikke i tvil om at Kirk sto for ekstreme og fascistiske holdninger. Og da hjalp det ikke at sjefredaktør Vebjørn Selbekk i Dagen i samme debatt kalte Kirk en martyr for ytringsfriheten.

Dagen etter debatten lot Hilde Sandvik – journalist og mest kjent som programleder i «Norsken, svensken og dansken» – alarmklokkene kime i en tekst på Facebook. Den ble senere trykket i Subjekt. Teksten er blitt delt og hyllet av svært mange som preses Olav Fykse Tveit og pensjonert biskop Halvor Nordhaug.

«Dette handler ikkje om ein debattant som møtte folk i augnehøgde eller som blei ein martyr for det frie ord, som Selbekk hevdet», skrev Sandvik. Hun mistenkte Selbekk for ikke å ha «tatt seg tid til å setje seg inn i kva rolle Kirk spelte i kampanjen for å omdanne USA til ein teokratisk republikk kontrollert av MAGA-kristne».

Men er det virkelig sant at mange kristne i USA – inkludert nå avdøde Charlie Kirk – vil ta knekken på demokratiet? 

Få gode eksempler

Hilde Sandvik viser til flere kilder i sin artikkel om Kirk og kristennasjonalismen. Svært viktig er en fersk bok fra professor Matthew Boedy som tar for seg «ideologien om sju fjell» (på engelsk «the Seven Mountains Mandate»). Hun skriver også mye om Kirks tankegang – og finansieringen av hans organisasjon.

Jeg leste nylig boka som også var en inspirasjonskilde for Joel Halldorfs kritiske gjennomgang av Kirks kristendom, blant annet i VG, og som jeg tidligere har nevnt. 

Gang på gang skriver Boedy at kristennasjonalister vil «ødelegge demokratiet». Men referansene hans har få gode eksempler. Jeg kom for eksempel ikke over et eneste tydelig sitat fra Charlie Kirk om at han var imot frie valg eller ville ta ytringsfriheten fra demokrater.

Det betyr ikke at jeg går god for kristennasjonalismen. Jeg synes det er beklagelig at Kirk så helhjertet støttet Donald Trump og ikke minst den grunnløse påstanden om at valget i 2020 ble stjålet. 

Å blande tro og politikk kan være skummelt. Men å la det være er helt umulig

Nymotens konspirasjonsteori

Noen kristne i USA lager en svært problematisk blanding av tro og politikk. Flere lefler med en teokratisk tankegang og Boedy har funnet fram sitater som kan forstås som et angrep på grunnleggende demokratiske spilleregler.

Men problemet med boken til Boedy – og gjengivelsen som Sandvik gir – er at beskriver en helhetlig tankegang ut fra fragmentariske uttalelser. Å snakke om en salgs sammensveiset, gigantisk bevegelse knyttet til ideologien om de sju fjell er ikke langt unna å være en nymotens konspirasjonsteori.

Det er kort sagt mye som skiller politikeren Marjorie Taylor Greene fra avdøde Loren Cunningham, grunnleggeren av Ungdom i Oppdrag, som begge kobles til bevegelsen i boken. Boedy overser også at Greene er en temmelig marginalisert skikkelse i det republikanske partiet.

Det er talende at Boedy, når han et sted skriver at «mange» kristennasjonalister også «krever at bare kristne vil ha full stemmerett i en nasjon styrt ut fra mandatet», verken nevner et eneste navn eller har på plass en eneste henvisning.

Stort sett hentes de gjentatte påstandene om at kristennasjonalister vil ødelegge demokratiet fra kritikere. Til grunn ligger spekulative analyser av hva konsekvensen kan bli av en eller annen uttalelse som kan tolkes noe ulikt.

Behovet for ny kurs

Alt dette betyr ikke at jeg tar til orde for at amerikanske kristne på høyresiden bare har sunne, demokratiske instinkter og kjemper imot alt som smaker av autoritært tankegods.

Tvert imot finnes svært problematiske kristennasjonalistiske ideer. Jeg forstår godt at uroen – og kritikken – som også rammer noen av Kirks politiske uttalelser.

Det blir likevel feil å hevde at Trumps kristne støttespillere står sammen om å ønske seg at USA skal bli et teokrati uten religionsfrihet, ytringsfrihet og frie valg. Langt mer presist er det derimot å påstå at disse vil at det amerikanske demokratiet i større grad skal vende tilbake til et spesifikt kristent fundament. 

Det skyldes ikke minst frykten for at kristne i økende grad vil få problemer – i verste fall ved å miste jobben, blir bøtelagt eller til og med fengslet – hvis de hevder at abort er galt, at det bare finnes to kjønn eller at ekteskapet er for mann og kvinne.

Rettssaken mot Päivï Räsänen i Finland kan være med å illustrere hvor demokratiet er på vei hvis en sekulær tankegang, og woke, i økende grad legges til grunn.

kristennasjonalisme demokrati meninger ytringsfrihet woke päivi räsänen