Størst av alt er kjærligheten?

| Debatt

KJÆRLIGHET: Fordi kjærlighet er det største og viktigste av alt, så er det mange miljøer som bruker dette ordet til å fremme sin sak, skriver Heidi Frich Andersen.Foto: Tore Hjalmar Sævik

Heidi Frich AndersenTeolog

Publisert 27.10.25 - 09:30 Sist oppdatert 27.10.25 - 10:54

Dette er et leserinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdning.

Få ord er så brukt, og misbrukt, i nåtidens debatter som ordet «kjærlighet». 

«Størst av alt er kjærligheten» hevdes det, med støtte i Pauli ord i 1. Kor. 13. 

Og fordi kjærlighet er det største og viktigste av alt, så er det mange miljøer som bruker dette ordet til å fremme sin sak. Og vi, som kristne, kan jo ikke argumentere mot kjærligheten?

Stadig hører jeg dette ordet nevnt når man skal kneble alt man anser som moralisme. Synd skal ikke snakkes om, for det er jo ikke kjærlighet. Syndsbekjennelsen i Dnk kirke er i ferd med å tas bort, for den er ikke kjærlighet. Alt som smaker av alvor, av jordens dype alvor, skal ikke nevnes. Gudstjenestene i Dnk skal ofte være «feel-good»-gudstjenester, det skal være vakkert og pent og ikke anstøtelig på noe punkt. 

Konservative kristne er blitt samfunnsfiender, for de våger å snakke om at noe kan være skadelig og galt. De har visstnok ikke kjærlighet. 

Nylig ble jeg selv skjelt ut for å fremme «transhat». En person ringte meg, og skjelte og kjeftet fordi hun mente at jeg ved å offentlig stille spørsmål om det gagnlige ved kjønnsoperasjoner, bedriver «transhat». 

Å bli kalt hatefull er det verste av alt, for da har man ikke kjærlighet. 

Men denne kjærligheten man snakker så høyt om – hva er egentlig det? 

Det norske ordet «kjærlighet» er ofte misvisende, for det skiller ikke mellom egenkjærlighet og nestekjærlighet, slik Bibelen gjør med ordene «agape» (nestekjærlighet/medfølelse») og «eros» (seksuell kjærlighet eller kjærlighet som søker å dekke egne behov). I de fleste nytestamentlige tekster er det «agape» det står når kjærligheten omtales. 

Så når du «elsker noen» på norsk – begjærer du dem da kun for å dekke dine egne behov, eller har du medfølelse med dem og søker å dekke også deres behov? Den lettvinte bruken av ordet «kjærlighet» blir forvirrende. Hva slags kjærlighet snakker vi om? I evangelisk forstand er det ikke tvil om at det er agape Gud søker å fremme blant menneskene. 

Likevel: eros-kjærligheten behøver ikke bare å være negativ, og om agape-kjærligheten er det mer å si. 

«Kjærligheten (agape) tror alt, håper alt, tåler alt», skrev Paulus. Også denne begrepsbruken er til en viss grad misvisende. For ja, kjærligheten kan tåle alt. Dypest sett kan den det. Men jeg spør: Skal kjærligheten tåle alt? Skal den være selvutslettende? 

Skal for eksempel en kvinne la seg rundjule av en voldelig ektefelle? 

Kjærligheten kan bli selvutslettende, svermerisk, om alt godtas i kjærlighetens navn. Men da er det ikke lenger alltid agape som driver oss, men eros, i frykten for å støte, frykten for kritikk. 

En sann kjærlighet skal ikke tåle alt. En sann kjærlighet setter også grenser. Du oppdrar ikke et barn uten grenser. Du sier ifra, når barnet er på ville veier, selv om barnet protesterer og blir sint fordi du sier nei, ja, til og med om barnet hater deg for det. 

Derfor ligger det ikke hat bak det å si offentlig, at kjønnsoperasjoner kan være skadelige, eller nødvendigvis noe kjærlighetsløst i å bryte ut av et voldelig forhold. Det ligger omsorg bak. En kjærlighet som tar sjansen på å sette grenser. 

En sann kjærlighet setter også grenser.

Kristne må ikke gjemme seg bak frykten for å moralisere, bare man husker forskjellen på å fordømme og hjelpe. Om man bare moraliserer, blir man en som setter seg selv i høysetet, slik fariseeren gjorde da han takket Gud for at han var så mye bedre enn andre. Han drives kun av eros, ikke av agape. 

Hva er det kjærligheten skal fremme, hva er det den skal gi? Selvsagt, det som er positivt, det som bygger opp. Og den skal fremme sannhet. 

«Gud gir ikke en stein når du ber om et brød» står det. 

Men Gud gir heller ikke en stein når du ber om en stein. Gud setter grenser, av kjærlighet til oss. 

Dette, å forstå grensene, hva som er rett i forhold til vår neste, er en vanskelig balansegang for oss mennesker. 

Vi er kalt til å elske. Vi er kalt til å elske vår neste «som oss selv». Men hva betyr det? Det betyr at kjærligheten ikke bare kan være selvutslettende: «tro alt, håpe alt, tåle alt.» Den kjernen i oss som er oss, er kalt til å forstå og elske vår neste. Og den er kalt til å finne og elske Gud, til å leve i samfunn med Gud. Her kan eros, i en vid forstand av ordet, komme oss til hjelp. Augustin skrev: «Du, Herre, har skapt meg, og mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile hos deg.» Vårt hjerte er urolig, vår lengsel og våre behov søker etter Gud. 

«Adam, hvor er du?» spurte Gud den gang Adam gjemte seg for ham etter syndefallet i paradis-hagen.

Gud visste godt hvor Adam var. Det var ikke derfor han spurte. Men han spurte for å minne Adam, mennesket, på dets menneskelighet, dets individualitet. At vi er et jeg og et du. 

I samspillet mellom jeg-et og du-et er det så all kjærlighet skal virke. Vi kan ikke elske verken Gud eller vår neste uten å vite hvem vi selv er, eller hvor vi befinner oss. 

Gud kan løfte eros-kjærligheten opp av en blind egoisme til å bli en menneskets lengsel, en drivkraft mot ham selv, og han kan løfte agape-kjærligheten ut av det grenseløse, inkarnere den i mennesket. Gud bruker hele mennesket i kampen for frelsen, også våre lengsler, våre ønsker, våre behov. Eros forankrer agape i mennesket, og agape forvandler det som kun søker vårt eget slik at vi virkelig kan si: «størst av alt er kjærligheten.» 

Lidenskap for åndelig omsorg har ført Pamela helt til Norge

meninger grenser eros agape kjærlighet kristendom